Rusa på makroner

Det må være lov å ha forventninger når skuespiller- og regiutdanningene ved Teaterhøgskolen forenes i én produksjon, og særlig når Ibsen står på plakaten. Og herre min skaper, så deilig det er når forventninger blir innfridd.

På scenen står Renate Hansen Reinsve som Nora. Hun ser dramatisk ut på publikum, og vi vrir oss i stolene under det teatralske blikket. Så åpner hun munnen og ut flommer – ingenting. Første scene av oppsetningen er gjort med voice-over, slik at skuespillerne mimer den allerede innspilte dialogen fra sluttscenen i Et dukkehjem. Noras oppgjør med Torvald fremføres slik i beste fjernsynsteaterstil, foran et hvitt forheng som siden skal dras til side og vise et litt annet titteskap enn hva vi er vant til. Noras skjørhet og Torvalds mannsjåvinisme blomstrer i Reinsve og Elias Holmen Sørensens ironisk distanserte tolkninger. I det Nora har forlatt scenen, skifter stemningen brått. «Baby, It’s Cold Outside» akkompagnerer en oppdiktet scene hvor Nora vender gråtende tilbake og Torvald jovialt og triumferende deler ut lommetørklær til både Nora og publikum. Så begynner moroa.

Noras pengegalskap har vel aldri vært skildret bedre. I sort undertøy og stay-ups vasker Nora gulvet mens Torvald røyker sigar og stapper sedler ned i truselinningen hennes. Settingen er modernisert, uten at innholdet er endret. Konflikten er den samme – Nora har lånt penger med falsk signatur for å skaffe Torvald en livsnødvendig sydenreise. Hun drømmer om det vidunderligste – at han skal oppdage det og ta på seg all skyld. For en kjærlighetserklæring! tenker Nora, rusa på makroner. Absurditeten og kontrastene når et høydepunkt i det Torvald i uniform synger Vietnamprotestvisa «I-Feel-Like-I’m-Fixin’-To-Die Rag» mens Nora danser tarantella i hippiekostyme. Mens de fester ovenpå betror Kristine (Anja Saiva Bongo Bjørnstad) seg til publikum til lyden av «Kimer, i klokker» i Wesseltoft-drakt. Scenen er både god og sår, og ladet med den ungdommelig ironiske distansen til materialet som gjennomsyrer Johannes Holmen Dahls regi. Særlig sluttscenens reprise er elegant – Nora sier ikke et ord, men Torvalds replikker forteller hele historien mens Noras fred og frihet sakte svinner hen.