Røsker vekk laurbærene

Husker du den utrolig kvalme TV-reklamen for Statoil, der en liten tegneseriejente blir med faren sin i en tøysete ubåt for å «finne skatter på havbunnen»? Regissør Pia Maria Rolls teaterforestilling Skip O’Hoi er det bildets antitese. Vi inviteres med på oljetankeren MT Neptun, på vei mot Angola, et diktatur på Afrikas vestkyst, der betydelige deler av Statoils inntekter stammer fra.

Fem mennesker forteller hver sin historie, alle på en eller annen måte knyttet til norsk oljevirksomhet i fremmede farvann. Tramteaterets Terje Nordby åpner forestillingen med gitar og historier fra 70-tallet, fra da oljen ennå var ny og ukjent for nordmenn. Siden følger Libya-flyktningen, en naiv norsk kunstner, en kyniker i oljebransjen, og en korrupsjonsjeger.

De enkelte fremføringene er tilsynelatende improviserte. Grensen mellom skuespill og virkelighet er uklar. Men om det sceneaktørene forteller virkelig er selvopplevd eller ei, spiller ikke så stor rolle – så lenge det de forteller er sannsynlig. Og det er det – dessverre.

Lekser om hvordan norsk oljevirksomhet ikke bare handler om profitt, men også om innflytelse («Statoil setter deg på kartet»), og om hvordan en diktator som har olje er uavhengig av sitt folk, er gjennomgående. De er sterkt moraliserende, men berettigede.

Skip O’Hoi tar tydelig sikte på å bevisstgjøre nordmenn som hviler på oljelaurbærene, og fokuserer på de skitne aspektene ved industrien som er så viktig for oss. Norsk vekst og velstand er med på å støtte diktatorer og undertrykkelse av fattige. Det gir et oljekokt ungdomssinn noe å tenke på, i alle fall for en stakket stund.