Live workshop
Det går an å lukke øynene på teater.
«Sjokolade er ikke særlig sunt, det kan være direkte farlig dersom noen har sprøytet gift inn i den.»
«I Tilfeldigheten hevner er ingenting overlatt til tilfeldighetene.»
Møtt med disse ordene blir vi skeptiske når vi blir tilbudt en sjokoladebit på vei inn i salen («Har du lagd dem selv eller noe?» spør fotograf Skjalg), men i Tilfeldigheten hevner er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Her er Anthony Berkeleys krimnovelle gjort om til et «live radioteater».
Vi blir utfordret til å holde øynene lukket under deler av forestillingen, noe som er nok til å få med seg plottet: En eske forgiftet konfekt gjør en velstående herre syk og tar livet av hans kone. Deretter følger jakten på morderen i kjent britisk stil, alt fortalt av gode radiostemmer. Lukker man derimot øynene opp, er det mer enn det fascinerende persongalleriet som fanger oppmerksomheten. Skuespillerne er omringet av lydarbeidere i blå skjorter, som på en imponerende måte slår seg løs og viser hva som kan utrettes ved hjelp av en juicepresse, skrivemaskin, telefon, lighter, plastpose, et vannglass, tre sugerør og fire par sko – gjerne samtidig. Skuespillerne selv går forresten i sokkelesten. De kan, foruten utførelsen av enkelte smatte- og smaskelyder, hovedsakelig konsentrere seg om replikkene og la andre gjøre resten.
Denne morsomme oppgavefordelingen er kreativ, men har én visuell bakside:
Når hovedrolleinnehaverne «bare» snakker, noe som ellers fungerer utmerket på radio, oppleves kjemien mellom rollefigurene som litt statisk på scenen. Til tross for at aktørene knapt står en armlengdes avstand fra hverandre, blir dialogene bevisst fremført med blikket fast rettet mot publikum, uten øyekontakt med de øvrige karakterene. Da hjelper det ikke at skuespillerne er dyktige på ansiktsuttrykk. Verreker Le Flemming (Elisabeth Jørgensen) er riktignok et unntak, men hennes entré er først etter tretti minutter. I rettferdighetens navn er likevel ikke «blikkontakt» et kriterium som vanligvis legges til grunn i et radioteater.
Samtlige aktører på scenen leverer en solid innsats i en forestilling som utfordrer alle sanser. Stine Nielsen Ellinggaard løfter også stykket med fremførelsen av egenkomponert piano- og gitarspill.
Radio er ikke bare radio. Kanskje Dagsnytt 18 burde prøve noe lignende?