Kanindoktrinering

Eksperiment: Putt en haug hvite kaniner i bur, og stikk en gulrot ned i buret. På kaninen som tar gulroten først, farger du pelsen rød. Hell iskaldt vann over resten. De hvite kaninene vil angripe den røde.

Skuespiller Mariann Hole står på et lite podium på Torshovteateret og fører oss igjennom et manus hun aldri før har lest. Manusforfatteren sitter i Teheran i 2009, og dirigerer det som skjer på scenen akkurat nå. Gjennom linjene eksperimenterer han med skuespiller og publikum. Hva er vi villige til å gjøre? Publikum blir instruert til å spille kaniner, blande gift i et vannglass, og lese ferdig manuset. Vi sitter alle med lett hjerteklapp i frykt for å være nestemann.

Gjenta prosessen over tid. Fjern gulroten, og deretter straffen. De hvite kaninene vil fortsette å angripe den røde, selv etter at alle kaninene i buret er skiftet ut, og ingen har erfart verken gulroten eller det kalde vannet.

Påstander om at teateret er en utdatert sjanger, blir meningsløse i foajeen på Torshov denne kvelden. For forestillingen er ikke bare fascinerende, men også vanvittig ubehagelig. Vi utfordres, latterliggjøres, og føler oss maktesløse. Forfatteren har satt i gang et maskineri som vi er del av, men ikke klarer å stoppe. Til slutt blir vi skyldige i vår egen passive tilskuerrolle: Når Mariann Hole har drukket det potensielt giftige glasset med vann, og det går en paranoid bølge av stillhet gjennom salen, er det ingen som hindrer henne. Vi gjør bare som vi blir fortalt; tar på oss jakkene og går.