For mye av det gode

Det er meg et mysterium hva Mysterier prøver å si. Imponerende skuespill og spennende tematikk blir gjort vanskelig tilgjengelig av en springende scenografi.

Mysterier , regissert av den spanske stjerneregissøren Calixto Bieto, er basert på Knut Hamsuns roman fra 1893. I denne perioden utfordret Hamsun de litterære spilleregler; han ville vise menneskets Opdukkende, bisarre Sjælsforeteelser, forvredne Følelser og vidunderlige Nervevirksomheder.

Stykkets hovedperson, Johan Nilsen Nagel, er i sannhet full av vidunderlige nervevirksomhet. Stykket begynner idet han ankommer en søvnig sørlandsby. Han flørter, lyver og fester med byens konforme innbyggere og blir venn med outsiderne Minutten og Marta Gude. Nagel er en historieforteller, og stykket preges av hans psykedeliske og depressive beretninger. Nagel fremstår som ustabil og annerledes, en slags narr, i en ellers kjedelig tilværelse. Byens innbyggere vil ha ham til å fortelle, til å spille fiolin for dem, de ser ham danse på dødens stup. Man kan spørre seg om vi, som publikum, gjør det samme. Hvem er våre hoffnarrer? Hvorfor gjør det godt å se et menneske som nok har det vondt, men som likevel er så befriende annerledes?

Jan Gunnar Røise imponerer i rollen som Nagel, som virker som den eneste virkelig komplekse karakterer i Nationaltheatrets Mysterier . Ellers er stykket vakkert og scenografisk imponerende. Problemet er imidlertid at teksten er så komplisert at noen av de sceniske valgene blir for mye å ta inn for en publikumer som ikke har lest Mysterier nøye på forhånd.

Det hele blir ganske forvirrende, særlig fordi skuespillerne veksler på å være forteller og å være i rolle, og fordi scenen er bygget som en slags bevegelig hjerne som forandrer seg stykket igjennom. For virkelig å kunne forstå nyansene i Hamsuns tekst kreves det nok litt forhåndsresearch, ellers blir opplevelsen et febrilsk forsøk på å forstå hva handlingen i det hele tatt går ut på.