Drukner i havet

Teater Neufs oppsetning går i samme fella som institusjonsteatrenes forsøk på samtidsteater det siste tiåret: ingen formidler noe som helst. I Havet introduseres ingen konkret konflikt, men en drukning etterforskes parallelt med at bygda går bananas. Karakterene soser rundt i sin egen irrasjonelle smørje, og et eventuelt budskap er så godt som ikke-eksisterende.

I det minste er den irrasjonelle spillestilen humoristisk. Tilskueren kan le godt av de fire jentene som inntar scenografiens sandkasse, kaster av seg klærne uten grunn, og poserer som rusa modeller. Eller når de surrealistiske replikkene treffer noe utenfor scenerommet. Irriterende er det da at ikke engang alle skuespillerne mestrer spillestilen.

Om ikke med mening, treffer stykket emosjonelt. Den døde begraves, og bygda inngår en forsonende løsning. Hadde det bare sluttet her og ikke en evighet senere, ville helhetsinntrykket blitt mye bedre. Stykket ville tjent å være mer enig med seg selv om hva det vil fortelle med sin retningsløshet. Det eneste sikre er at forestillingen blir enda en i rekken av håpløst norsk samtidsteater.