Ambisiøst østkantteater
Et spennende innblikk i fortidens Oslo, men vanskelig å forstå dens relevans.
Elva som deler byen er en ambisiøs oppsetning. Østkantdikteren Oskar Braatens mange Oslo-fortellinger spilles ut på en scene uten annet enn ti enkle pinnestoler og en prosjektor som viser falmede bilder av Oslo fra starten av forrige århundre. Tankene kunne fort bli ledet hen mot en langdryg norsktime, men i disse beskjedne omgivelsene oppstår likevel sterk teaterkunst.
To teaterveteraner forener krefter med to unge talenter, og langt på vei lykkes de i å lage en sammenhengende fortelling om levekårene til Oslos fattigste. Særlig glitrer Unn Vibeke Hol i sine mange roller, og for en nyfrelst ung teatergjenger er det morsomt å kjenne igjen stemmen til karakterer fra Mummidalen, Flukten frå dyreskogen, og 101 dalmatinere.
Samtidig er det vanskelig å sette fingeren på hva Elva som deler byen prøver å fortelle. Stykket åpnet med Kadir Talabani som holder en monolog over hvordan Oslo er en delt by, som skaper en forventning om en samtidsaktuell oppsetning. Denne forventningen forsterkes av fortellinger om hjemløshet og tigging, som er like relevante i dag som i Braatens tid. Selv om Elva som deler byen lykkes i å gjøre Braaten levende for dagens publikum, er det vanskelig å forstå hvordan dette kan brukes som en kommentar på Oslo i dag. Er det likhetene eller forskjellene mellom Oslo før og nå som belyses, eller er det begge deler?
Samlet sett oppleves oppsetningen som et spennende innblikk i fortidens Oslo, men det er vanskelig å forstå hvilken relevans den har etter forestillingens slutt.