Tøyer intimgrensene

Etter en halvtimes kamp mot Oslo kommunes svømmehallsbyråkrati, slipper både journalist og fotograf inn i undergrunnslabyrinten som er Tøyenbadets garderober.

Om moderne nordmenn kanskje har vokst fra formaninger om kroppsvask, hadde noen dispensere med kroppssåpe i dusjen neppe skadet noen. Den som har glemt egen såpe må nøye seg med vannvask. Badstua er tom og tørr som bare en kommunal, norsk badstu kan være. Øynenes instinktive jakt etter vannbøtta ender i et skilt over ovnen: «Ikke tøm vann på badstu ovnen. Ovnen blir ødelagt.» Ok, next.

Svømming må være den perfekte mosjonsgren for enhver dovenper fri for kroppskomplekser. I vannet blir man ikke svett, og kroppen kjenner gjerne ikke at den blir sliten før den kravler seg opp på tørr grunn.

Hovedbassenget i Tøyenbadet er langt, og det er bra. 50 meter vann bør innby til friske fraspark. Problemet er at halvparten av svømmearealet er satt av til ... ingen. Tre litt morkne stupetårn står midt på den ene langsida av bassenget og krever avsperring av ca én sjettedel av bassenget. En ensom stuper spretter opp og ned på én-metern. På hver side ligger to svære områder med ubrukt basseng.

Den andre halvdelen av bassenget er satt av til mosjonssvømming. Svømmerne glir gjennom vannet, hulter til bulter som havskilpadder. De lider dessverre under alvorlig plassmangel. Den som drister seg til forbikjøringer må ty til hundesvømming for å unngå å støte bort i glatte legger eller ruglete føtter. Et kjapt søk på nettet viser imidlertid at stupetårnene bare er åpne fra klokka 14-15 på hverdager. Albuerommet er antakeligvis større for svømmerne utenom den tiden.

Langveggen mot vest blottlegger et vinterstengt utebasseng og en imponerende utsikt over byen. Synet skjemmes bare av en plakat om at svømmehallens ikke spesielt imponerende rutsjebane krever egen billett. Kom igjen, a!

Tilbake i garderoben – omgitt av en kloreim som det er umulig å kvitte seg med i fellesdusjenes spinkle stråler – venter et ublidt møte med de stasjonære hårfønerne. To jenter i gryende pubertet raider de ledige skapene på jakt etter gjenglemte tiere. Flaks at selv noen runder i et bråkete klorbasseng er nok til å gi en underlig, salig ro i både hode og kropp – nok til å bære over med dem.