«Music for People In Trouble»: Susanne Sundfør er frustrerende dyktig

En del setninger er vanskelig å ta i sin munn og mene det. For eksempel: «Jeg liker nesten utelukkende det Bob Dylan har laget de siste årene.» «Honningmelon er bedre enn vannmelon» «Toy Story er ingen spesielt god film.»

Det er sjelden man får høre setningen: «Jeg ser ikke hva som er så bra med Susanne Sundfør»; heller ikke her. Hennes posisjon som en av våre beste er utvilsom. Denne gangen har hun tonet det voldsomt ned, og lagt igjen synthen hjemme. Med seg tok hun piano og gitar på en reise.

Siden forrige fullengder har Susanne blitt en treklemmer som strengt kritiserer hvordan menneskene arrogant utnytter naturen. Hun ønsker en mentalitetsendring. Vårt syn på naturen bør endres til noe rotet i respekt, skal naturen fortsette å vare.

Over ti nedstrippede låter, som er langt fra pop, taler hun sin sak. Naturlyder, fløyte og fingerspill utgjør en betydelig bolk av albumet. Susannes fantastiske vokal gjør opp resten. Med en av hennes flotteste ballader «Mantra» som introspor blir det tydelig fra start at dette er enda en stilendring for Sundfør. Og på låten «Bedtime Story» blir det tydelig at stilendringen er ekstremt vellykket.

Til tider er prosjektet altfor melodramatisk og predikerende. Dette er jo ofte en felle man kan havne i som en enkeltperson som har tatt på seg en så monumental tematikk som menneskets ansvar for miljøet. Ja, budskapet har en brodd, men på låter som Undercover, hvor kjærlighet igjen er et tema, blir powerballade-elementene for mye av det gode.

Susanne har strippet alt helt ned, gått tilbake til røttene og blitt en treklemmer. Hun reoppdaget steel-gitaren og et fokus på å holde det instrumentale bart slik at teksten og vokalen ble dyttet helt frem på første rad i lydbildet. Den som sitter igjen med seieren er lytteren. En modig nedstrippet stilendring og viktig tematikk resulterer i enda et suverent prosjekt. Så frustrerende det er at hun er så ufeilbarlig.