Storm i et drammeglass?

Etter at historiker Tor Ivar Hansen har gitt en innføring i Studentersamfundet som politisk kamparena i 200 år, kan man spørre hva som har vært viktigst: Å bruke kjeften til politisk debattering eller til å drikke drammer.

Til tross for stengt dør til Bokkaféen, mangelfull skilting til bakdøra, eksamensperiode og ubeleilig tidspunkt (lunsjseminar kl. 16.00?) er det overraskende mange som har møtt opp på årets siste idéhistoriske lunsjseminar for å høre Hansen identifisere tre høydepunkter i Studenteramfundets historie som politisk debattarena.

Det første høydepunktet kom i 1840, med debattene om skandinavismen: Det ble blant annet skålt med eldgamle drikkehorn og holdt taler på islandsk. Bjørnstjerne Bjørnson-perioden på 1870-tallet er det neste høydepunkt, hvor det ble vanlig å servere biff i generøst format med løk, øl og dram, kaffe, pjolter, punsj og sigarer etter møtene. Den tredje og siste storhetstiden er de store debattenes tid, på 1950- og 1960-tallet: Gullalder og «landets frieste talerstol». Den røde tråden som går gjennom hele Hansens framstilling av Studentersamfundets historie er splittelsen mellom alvoret og leken.

Denne dobbeltheten kommer også fint til utrykk i presentasjonen hans: mange morsomme og esoteriske historier og litt alvor når han hevder det er en overdrivelse å tillegge Samfundet betydning som en viktig politisk arena for «Storsamfunnet» i hele 200-årsperioden. Betydningen har kommet og gått, som Hansen viser på en oversiktlig og underholdende måte.

Framfor å stille seg i rekken av dem som etterlyser det fraværende politiske engasjementet i dagens Studentersamfund, viser Hansen at det langt på vei er en myte at det alltid har vært tilstede tidligere.