«La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve»: Lovende debut, men ikke briljant
Samfunnsdebattanten Sarah Zahids diktdebut er ærlig og personlig, men mangler litterær drivkraft.
«La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve» er en diktsamling som ser seg mye tilbake. Diktene gjengir intime minner og personlige momenter i møte mellom tradisjon og populærkultur, mellom sårbarhet, sinne og letthet. Språket til Sarah Zahid er ærlig, øyeblikkene nære.
Til tross for det lovende utgangspunktet, preges diktene likevel av en ofte mer beskrivende enn undersøkende tone, som får teksten til å bevege seg hovedsakelig i overflaten. Beskrivelse etter beskrivelse, begynner man fort å savne noen dypdykk, noen vertikale linjer som kan bryte opp og fylle inn konturene. Slik blir oppvekst, skoleår, norsk-pakistanske familietradisjoner, anoreksi og brutal mobbing lagt fram med ærlighet, men med begrenset kraft. Det hele oppleves ofte mer som en fremmeds dagbok heller enn en diktsamling.
Mange av diktene ser nemlig ut til å mangle den litterære drivkraften nødvendig til å løfte det navlebeskuende opp til et bredere allmennmenneskelig nivå
Noen dikt består eksklusivt av kontraster: Rosa Foodora-syklister sykler forbi grå tiggere med skaut, man sover på charpai og «rapper til Eminem», og «på skrivebordet hjemme ligger det et gavekort fra Bik Bok og et nytt koranstativ». Selv kontrastenes sterke visuelle og symbolske verdi strekker ikke alltid til, og risikerer å bli stående alene som simple og naive formler, og med det gi et uferdig og noe forutsigbart preg til deler av teksten.
[Denne debutanten lyktes i langt større grad](1)
Mange av diktene ser nemlig ut til å mangle den litterære drivkraften nødvendig til å løfte det navlebeskuende opp til et bredere allmennmenneskelig nivå. Slik mislykkes teksten i å bli et egenartet og komplekst poetisk verk, i tillegg til det å fremstille egenartede, komplekse tematikker, som den jo gjør på sjarmerende vis. Det intime fortellingsnivået forblir heller i et nærmest pre-poetisk stadium, der minnene leses for det de er: inderlige og ærlige beretninger, men med skiftende poetisk klang.
Til slutt sitter man med følelsen av at «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve» ikke klarer å bryte ut fra å være en lovende debut, for å heller bli en briljant leseopplevelse i seg selv.