Jons åpenbaring
Heldigvis kan man akseptere problemer som finnes beskrevet i forskningsrapporter, men samtidig unnlate å kjøpe Hustads bok og løsninger.
Farvel Norge
Sakprosa
Av: Jom Hustad
Forlag: Dreyer
Jon Hustad, kjent fra TV 2-programmet Harde fakta, har på nytt kastet en brannfakkel inn i norsk offentlighet. Denne gangen er det Farvel Norge som tar for seg velferdsstatens påståtte fiasko: Et dyrt helsesystem, for mange trygdemottagere, og en ulønnsom og økende innvandring. Velferd er som heroin, og maskineriet smøres med olje.
Farvel Norge har profetiske ambisjoner, og en kan mistenke at den er skrevet for å kunne si: «Hva var det jeg sa?»
Hustad baserer seg etter sigende nok en gang på harde fakta, i form av offentlige dokumenter. Men forfatteren oppfordrer leseren til å finne kildene på egenhånd. Det er en svakhet.
Velferdsstaten har store utfordringer med trygdesnyltere, eldrebølge og integrering. Men Hustad balanserer på slakk line mellom konstatering av ukontroversielle fakta og tvilsomme slutninger. Fakta og prognoser har ikke forfatteren sugd fra eget bryst, så det er hans analyser som må bære boka. Men de gjør ikke nødvendigvis det.
Hustad analyserer statistikk som fanden leser Bibelen. Illustrerende er det når han skriver at fysisk aktivitet er den beste indikatoren på framtidig helse og arbeidsdeltagelse. Mens 80 prosent av norske unge deltar i en fritidsaktivitet, gjør bare 20 prosent av de pakistanske jentene det.
Hvor henter Hustad dette fra? Et Internett-søk, som Hustad anviser, gir ikke automatisk svaret.
Det kan være FAFOs familieundersøkelse fra 2005, som med «fritidsaktivitet» mener trening, men også korps og fritidsklubber. Rapporten påpeker at deltagelsen i fritidsaktiviteter øker med foreldrenes norskkunnskaper, og at de pakistanske barna som først deltar, oftere driver med trening enn norske barn.
Det unnlater Hustad å nevne.
Hustads analyse er at oljen gjør oss ignorante og lite løsningsorienterte. Vi punger ut trygd til innvandrerne som ikke deltar i arbeidslivet. Løsningen er at vi må kutte i trygdene og offentlig pengebruk, «og det sterkt».
Er utfordringene så store at vi må legge ned velferdsstaten? Det er opp til hver enkelt å bedømme. Farvel Norges selektivitet og lemfeldighet gjør imidlertid at bokas analyse og løsninger ikke kan tas alvorlig.
Hustad er i sin fulle rett til å være svartsynt, men tidvis mister han dessverre gangsynet.