Da Dylan kom til UiO

Det er lett å tenke seg at en bok om Bob Dylan basert på en forelesningsrekke i idéhistorie ved UiO, vil fremstå som noe tørr og utilgjengelig. Det er den ikke. Variasjonen i bidragene gjør dette til en vellykket og velskrevet fremstilling av en av tidenes største ikoner ført til pennen av noen av landets fremste eksperter på området.

Likevel er det en ulempe ved å skulle ta for seg Dylan på universitetsnivå. Man blir nødt til å gå i dybden av tekstene hans. Noe flere av bidragsyterne gjør, blant annet Robert W. Kvalvaag og Tom Roger Aadland. De analyserer, trekker slutninger og prøver å komme frem til et resultat. På den ene siden er dette kanskje nødvendig på et akademisk nivå, men på den andre siden forsvinner noe av mytene rundt Bob Dylan i prosessen.

Dessuten vet vi at Dylan, særlig i perioden før motorsykkelulykken i 1966 ikke selv er i stand til å si hva det han har skrevet betyr. Noe som sikkert skyldes det høye inntaket av diverse stoffer. Derfor kan det være like greit å bare lytte til tekstene uten å analysere og dissekere, men i stedet ta musikken for det den er og heller vektlegge hva det gir deg som lytter og ikke hva Dylan kan ha ment.

Boken inneholder ikke noe revolusjonerende nytt om Dylan, men det er en personlig og akademisk bok skrevet av et knippe av de uttallige menneskene som digger han. Og fansen kommer uansett til å kjøpe boka, lese den og kose seg med den, med Dylans magiske stemme lavt i bakgrunnen.