Taper for pornoidealet

Blindern-studinene Simone og Amalie deler leilighet i Oslo. Leseren følger dem en helg, der hver av dem må ta et oppgjør. Simone med fortiden, Amalie med fremtiden.

For å bøte på sitt indre kaos oppsøker Simone smerte og ekstreme situasjoner. En stor sorg skurrer i bakgrunnen og forstyrrer hennes forberedelser til en nært forestående audition til balletten Ildfuglen på Bårdar.

TINGOAmalies eneste interesse synes å være forholdet til seminarlæreren Thomas. Han er selvfølgelig et rasshøl, forlovet med den perfekte karrierekvinnen. Romansen mellom Amalie og Thomas er håpløst forutsigbar. Amalie er dessuten for naiv og dum til å vekke leserens sympati.

Simone blir i sammenligning mer interessant. Hun har et sjarmerende dystert vesen, selv om beskrivelsene av henne i blant vipper over i det klisjéfylte. Som når hun eksplisitt beskrives som «sterk og hard og kald». Der sexen mellom Amalie og Thomas virker som tomme observasjoner, får erotikken i Simones del av historien bidra til fortellingens framdrift.

TINGORobertsen sparer ikke på sadokruttet. Her er forgyldte håndjern og brystvorteklyper, belter og bind for øynene – og bæsj og blod. Mennene i Ildfuglen klorer og biter. Karakterene «tar hverandre som hyener i natten, som det siste de gjør før de dreper hverandre». Sexen er brutal, og tidvis underholdende.

TINGOMen hvorfor er hovedpersonene så forbanna ukeblad-pene? Jentene beskrives som radmagre, med små føtter, perfekte kurver og smekre midjer, der de smetter ut av korte skjørt og inn i nyinnkjøpte korsetter. Sexpartnerne er «skikkelige mannfolk», barske og gråsprengte. Forfatteren virker nærmest blendet av pornoindustriens strigla idealer.

Barbiedokker og store, sterke menn gjør ikke scenene mer sexy, snarere tvert imot. Det vil være rimelig å anta at forfatteren ønsker å distansere seg fra kiosklitteratur-sjangerens banale erotikk, men med så urealistiske karakterskildringer gjør hun det vanskelig for seg selv.

TINGORomanen er allikevel sjarmerende lektyre. Robertsens beskrivelser er lekne, men presise. Hun formidler særlig stemningen i jentenes leilighet godt: studentkollektivet med pulverkaffe, tomt kjøleskap og et ledig rom. Dessverre blir det litt for mye «trist – men sexy – jente». Ildfuglen er en søt roman, men karakterene er for flate til å engasjere.