Små ord og lange skygger

Mange anmeldere tar fram de store ordene når de skal anmelde Per Petterson. Men selv om han er en mann av store temaer, er han en mann av små ord. Petterson bruker et hverdagslig språk i bøkene sine, og mangelen på språklige krumspring er det som gjør historiene hans så sterke.

I Jeg nekter møter vi Jim, en sliten fyr som tilbringer nettene fiskende fra Ulvøyabroa i Oslo. Han går på trygd og sliter med depresjoner. En kveld stopper en splitter ny Mercedes foran ham, og ut kommer barndomsvennen Tommy. Han har banken full av penger men ønsker seg bare tilbake til barndommen og vennskapet med Jim, som en gang var like naturlig som å puste. Vi følger de to mennene et døgn i nåtid men blir også tatt med tilbake til oppveksten.

Kapitlene fortelles fra forskjellige synsvinkler, både Tommy og Jim selv, men også søsken, foreldre og naboer trer fram som fortellerstemmer. Variasjonen i perspektiv funker, og holder historien levende. Den gjør også boka mindre endimensjonal. Historier om forholdet mellom Jim og søsteren til Tommy, eller hva som skjedde med moren til Tommy, blir sidehistorier i hovedfortellingen om vennskapet guttene i mellom.

I beste Petterson-stil er det ingen konklusjon i boka, bare utsnitt av livene til dem vi følger. Han klarer å beskrive livets skyggeside uten at det vipper over i det sentimentale. Karakterene er aldri fullt ut sympatiske eller usympatiske, de er utro, de drikker, noen slår – men Petterson klarer også å vise det menneskelige i dem. Jeg nekter vil bli stående som en av hans beste romaner.