Mye vidde, lite spennvidde

Å behandle historien om Roald Amundsen gjennom fiksjon, er en interessant måte å utforske den historiske polfareren på. Forfatteren Espen Ytreberg utnytter imidlertid ikke friheten romansjangeren byr på til det fulle. Amundsen. En roman oppleves mer som en biografi presset inn i et skjønnlitterært format.

«Han venter med å svare, trassigheten gjør at han holder pusten.» Ytreberg har angivelig inntrykk av at Amundsen er en trassig type. Dette, og mange andre forutinntattheter, forurenser hovedkarakterens personskildring. Amundsen blir, på mytologisk vis, fremstilt som en karikatur dratt ut av historiebøkene. Fiksjonen har et større potensial til å utforske og leve seg inn i den historiske personen, som forblir uforløst. Og synd er det, for Amundsen. En roman er ellers full av spennende detaljer.

Beskrivelsene av omgivelsene er så presise at man får inntrykk av at forfatteren konkret gjengir det han ser visualisert i et fotografi. Det er likevel gjennom disse skildringene at medieviteren Ytreberg er i sitt rette element og fortellingen trer frem på sitt mest nyanserte og levende. Et lite utvalg bilder minner om at den iskalde og forblåste vidda faktisk eksisterer, og om hva Amundsen måtte trosse for å nå sine mål. For selv om Amundsen ikke er den mest engasjerende romanen, skal det sies at Roald Amundsens historie er verdt tiden, grundigheten og papiret Ytreberg har brukt på den på den.

ellars@universitas.no