Modent om modning

Saras liv er i limbo. Endringene er redusert til stadig vedlikehold av barndomshjemmet, som hun har overtatt med kjæresten Anders. Hun sier jobben på pleiehjemmet er midlertidig, men tror ikke på det selv. Hun har mistet evnen til å tegne, som var et talent og en lidenskap. Når storesøster Julia flytter hjem etter ti år ved et galleri i Roma, brytes den statiske stabiliteten. Sara må lese seg selv gjennom søsteren som plutselig forsvant fra alt. Det river opp en latentliggende konflikt og et behov for å forme egen identitet.

Til debutant å være er språket modent; den distanserte, nøkterne tonen som preger mye av Omveier krever en viss trygghet. Forfatter Hafredal tør å reflektere viktige sider ved sin protagonist passivt, gjennom fravær av informasjon: Sara er ung, men vi vet ikke hvor gammel; hun har pannelugg, men vi ser henne ikke for oss; hun bor et lite sted, men vi vet ikke hvor. Det gir følelsen av at Saras liv har sluttet å handle om henne selv, av at dette er en hvem-som-helst, hvor-som-helst.

Tidvis er det overdreven bruk av sammenliknende metaforer. Språket er såpass fargerikt (også i sin fargeløshet) at det ikke trenger dette – iblant forkludrer det uttrykket. Mer tid kunne vært brukt på å utvikle Saras søster og kjæreste. De mangler dybden som kunne sannsynliggjort handlingene deres. Når de synes å innlede et forhold bak Saras rygg, føles det anstrengt, men Saras tafatte reaksjon er flott kommunisert og kjennes riktig.

Omveier er en del av en handlingsminimalistisk trend der unge mennesker sliter med retningsløshet og tomhet, med plutselig å være voksen – noe à la Johan Harstad. En trend det vel går et par for mange på dusinet av. Men selv om ikke alt i boken er like interessant, er den et respektabelt innslag, mest på grunn av form og tone. På sitt beste blander Hafredal varm nostalgi og resignert introversjon på en imponerende måte.