Loe-overdose

«Du sitter vel ikke der og tror det er lett å være meg? sier han.

Overhodet ikke, sier Fvonk.»

Et besynderlig vennskap oppstår idet den ensomme, arbeidsledige og superparanoide Fvonk får en deprimert og sliten Jens Stoltenberg som hybelbeboer. Jens er drittlei, og det er ingen ting han heller vil enn å sykemelde seg, men «han kristne som bare tenkte på seg selv» har allerede spilt det kortet. Under sine nattlige besøk deler Jens sine problemer med Fvonk, som på sin side sliter med en gnagende dårlig samvittighet for medlemsjukset som pågikk under hans tid i Gang- og mosjonsforbundet. Hans fortid har gjennomsyret ham med det han kaller «ukultur», og han er livredd for de gravide, som han tror konspirerer om å ta rotta på ham.

Det er et klassisk Loe-univers: Et lite persongalleri, fylt av naive figurer med overtydelige personlighetstrekk. Det er alvorlige temaer som tas opp (ensomhet, angst, skyld, paranoia), men oppå dem har Loe smurt et så tykt lag med lettbeinthet at de er vanskelig å komme innpå. Det blir aldri ordentlig mørkt i Loes bøker.

Boka framkaller aldri noen større emosjonelle reaksjoner enn et smil, eller på sitt beste et «heh». Og jo mer bevisst Loe går inn for å få leseren til å le, jo mindre morsomt blir det. Til slutt renner det hele over med bæsj og tull, og bokas avslutning framstår som en hastverksoperasjon.

Fvonk er en lettlest og tidvis underholdende bok, og den kommer til å falle i smak hos mange Loe-fans. Men det spørs om dette ikke blir litt for mye Loe for noen av oss.