Klaustrofobisk og rått
Til Vestisen er en ubehagelig skildring som kryper under huden på en.
Tor Even Svanes’ Til Vestisen er noe så uvanlig som en roman skrevet av en mannlig forfatter, med en kvinnelig hovedperson. Den tar leseren med på en ubehagelig og klaustrofobisk reise, med skip fra Tromsø til Vestisen – det store isødet, for å drive selfangst. Hovedpersonen, Mari, er en ung og nyutdanna veterinær. Hun jobber for Fiskeridirektoratet, og er med for å kontrollere at fangsten foregår på en måte som sikrer dyrenes velferd.
Romanens kronologi er oppstykket og fragmentarisk, og det blir tidlig klart at historien om reisen til Vestisen er fortalt fra fortiden, som et minne. I tillegg flettes andre minner fra Maris fortid, minner om farens plutselige hjertestans for eksempel, inn i historien: «I hele den tiden hun ga hjertekompresjoner, boret den skarpe takpappsplinten som dypere inn under neglen. Hun holdt på helt til ambulansen kom frem.»
Den fragmentariske fortellerteknikken og tredjepersonsfortelleren som har Mari som eneste fokaliseringspunkt bidrar til, og styrker, romanens klaustrofobiske tendenser. Etter hvert som stemningen mellom Mari og fangstmennene ombord MS Kvalfjord blir mer og mer trykket, og Maris virkelighetsoppfatningen blir mindre og mindre troverdig, tiltar følelsen av innestengthet og paranoia.
Språket er minimalistisk og huggende, og enkelte scener vekker vemmelse i leseren, som denne, fra selfangsten: «Trykket fra den skarpe jernpiggen som trenger gjennom kraniet på selen, gjør at det ene øyet presses ut av øyehulen. Hun ser hvordan det runde, glatte organet henger og slenger i enden av hva? Sener? Blodårer?»
Svanes’ har skrevet en virkelig god roman som ved hjelp av fortellertekniske, språklige og tematiske grep, skaper et litterært rom som nesten trer fram og kan berøres av leseren.
Paranoiaen blir taktil i takt med Maris økende følelse av å befinne seg i ingenmannsland
Den fragmenterte historien gir leseren plass til å boltre seg i teksten, og utfordrer skillet mellom virkelighet og fantasi, både i tekstens tematikk, og i leseren. Paranoiaen blir taktil i takt med Maris økende følelse av å befinne seg i ingenmannsland, avkuttet fra resten av verden.
Denne romanen kan være et godt alternativ til den tradisjonelle påskekrimmen, så ubehagelig er den.