Intet menneske er en (tropisk) øy

I Fortellingen om øde dikter Ida Hegazi Høyer videre på en mordgåte fra virkeligheten, men dette er ingen kriminalroman. Boka åpner med at tannlege Carlo Ritter har sett seg lei av cocktail-selskaper og det moderne liv. Han skiller seg fra sin kone, trekker ut alle tennene sine, og reiser avgårde til den øde øya Floreana, en av Galapagos-øyene. Han er fast bestemt på å leve fredfullt i eksil, dyrke en hage og bygge et hus. Litt som Harvest-generasjonen, altså. Dr. Ritter støter imidlertid på problemer, får panikk og segner til slutt om utmattet og solbrent på stranden første dag på øya. Han våkner av en skrekkelig lukt, frykter at han har gjort på seg, men oppdager til sin store gru en svær øgle som kilden til lukten.

Hegazi Høyer skriver intelligent og morsomt om tannlegens besvær på øya. Særlig interessante er Ritters og fortellerstemmens refleksjoner over hva det sosiale livet egentlig betyr for enkeltmennesket. Det moderne samfunn medfører sosiale forventninger om hvordan man skal oppføre seg, om identitet og om status. Denne ufriheten det sosiale livet bringer med seg, ønsker Ritter å bryte ut av. Men selv på øya makter han ikke å slutte å se seg selv fra utsiden og dømme sine egne handlinger på bakgrunn av hva andre ville tenke. Hva hvis noen så meg nå, tenker Ritter om og om igjen, selv om han er helt alene. Det går så langt at han begynner å lyve om livet på øya i rapportene han skriver til seg selv. Selv om du var det eneste mennesket på jorda, definerer du deg selv gjennom andres øyne, synes romanen å si.

Men idet Ritter endelig nærmer seg en slags naturtilstand og nyter en hyrdestund med øgla som skremte ham første dagen på øya, braser en høygravid kvinne, to hunder og en mann gjennom skogen. Ritter kommer seg på bena og synes å huske fra en fjern fortid at man går folk i møte når de kommer. Han er jo høflig, tross alt. Og flere skal komme. Øyas etterhvert flerfoldige innbyggere er alle interessante og troverdige, til tross for at flere av dem er ekstreme. Samtlige har jo faktisk reist fra sivilisasjonen til en øde øy av merkverdige grunner. Men etter hvert forsvinner øyboerne, én etter én.

Fortellingen om øde er både humoristisk og alvorlig, språket vakkert og meningsmettet. Attpåtil er handlingen svært spennende og karakterene tankevekkende. Hvordan Hegazi Høyer har klart å forene så mange kunstneriske dyder i en vellykket roman, er langt mer mystisk enn den uløste mordgåten romanen er basert på.