Ikke bare, bare å bli voksen

«Når en bil kjører forbi meg, forventer jeg at den skal kjøre på meg. Hvorfor i helvete kjører den ikke på meg? Jeg får livet i gave flere ganger daglig, og jeg er ikke takknemlig», forteller jeg-personen i Liv Marit Webergs nye ungdomsroman.

Det er heldigvis ingen som trenger meg er en ironisk og tragikomisk fremstilling av den akk så kompliserte tilværelsen som er typisk for folk i starten av tjueårene. Denne Peter Pan-aktige beskrivelsen av unge jenter på jakt etter seg sjæl er ikke en uutforsket sjanger. Det er for eksempel ikke helt fjernt å sammenligne Webergs prosjekt med Lena Dunhams tv-serie Girls. Resultatet er likevel en ganske vellykket roman.

Romanens jeg-forteller er selv en ung voksen; hun har flyttet hjemmefra og fått både jobb og samboer, men fremstår som ekstremt ukomfortabel i voksentilværelsen. Som en slags løsning på sin eksistensielle uro, flytter hun fra kjæresten, for hva faen skulle jeg gjort? Båret fram barna hans?, og prøver lykken som dyrebutikkansatt i storbyen Oslo.

Kapitlene er korte og overskriftene glir ofte over i teksten under, eller fungerer som utsagn i seg selv, som: Jeg har utspilt min rolle som menneske og Og attpåtil har vi foreldre.

Jeg-personens selvbevisste refleksjoner, som utgjør store deler av boka, er skrevet i et imponerende, men naivt og enkelt språk. Den noe tynne handlingen i – det ordner seg litt vel raskt for denne jenta – er også kilde til noen riktig artige passasjer.

Når hun forsøker å løse opp livsfloken ved å dra på selvutviklingskurs møter hun en strålende parodi på en livsstilscoach, ved navn Mogens. Han kommer med oppfordringer som fest ditt eget sikkerhetsbelte først! og du kan være alt (..) gå ut i morgen, og fortell verden at du er den du vil være.

Som samfunnsanalyse mister romanen noe av sin relevans når fortellingen skal avsluttes. Men hvis man ser bort de siste kapitlene, er boka en treffende beskrivelse av en litt klønete overgang til voksenlivet.