Hysterisk om familie

For mye av det vonde kan også være bra.

På bunnen beskriver en tragisk oppvekst i Finnmark en gang på 80-tallet. Historien legges fram etter hovedpersonen Millis hukommelse, på en rotete, muntlig og høyst subjektiv måte – med selvkorrigeringer og digresjoner. Milli legger tjukt på der han kan. Kapitlene er skrevet i ett strekk, uten markerte sitater og avsnitt, mens språket er fylt med banning og egenkomponerte skjellsord.

Det tar litt tid å bli varm i trøya når man leser På bunnen, men når man først blir kjent med Milli er fortellerstemmen relativt lettspiselig.

Tilbakeblikket på oppveksten er preget av bitterhet og hat, så mye at Milli til tider virker vel karikert. Hendelsesforløpet som nøstes opp forklarer allikevel følelsene på et vis. Karakteristikkene av de øvrige menneskene i boka er både drøye og tidvis hysterisk morsomme.

Best er beskrivelsene av Millis far: En feit, aggressiv og kronisk forbanna drittfatter i mokkasiner. En sånn type som dreper ethvert tilløp til familielykke, og som snur alle hyggekvelder til en fiasko – ikke nødvendigvis av vond vilje, men med et ustyrlig temperament. Enhver med befatning med sinte nordlendinger vil skjønne hva Skrede mener.

Fortellingen byr på rumpedoktor hos naboungene, kreft, brann, hagler og juling: Kort sagt mye en barndom ikke bør være. Allikevel fanger Skrede i På bunnen opp noe essensielt ved nettopp barndommen: Å være en innsatt i familiens fengsel, prisgitt sine foreldres luner, i en verden der himmelen er fylt med forbudte godterismukker. Kombinert med humor og en vill handling utgjør det en vellykket fiskeskrøne.