Hva var vel livet uten

Svenske Kristian Lundbergs Yarden høstet glitrende kritikker da den kom ut i fjor vår. Den frittstående oppfølgeren Og alt skal være kjærlighet er ikke noe dårligere.

Deler av handlingen er igjen lagt til havneområdet i Malmø, men denne gangen fungerer dette kun som en ramme for noe som er langt større og kraftigere – kjærligheten.

Selv om boken kretser rundt temaer som skam og synd er det kjærligheten som holder boken sammen. Og det er så gjenkjennelig og universelt at leseren umiddelbart fanges inn og blir værende i forfatterens fengslende grep.

«Kjærlighet. Kjærligheten er en nåde, en dør som plutselig står på vidt gap og viser at det finnes en vei ut og bort. Det hender at bildene kommer tilbake. Det er alltid fragmenter som gjør det hele umenneskelig. Blikket hennes. En hårlokk. Luktene av lakenet.»

Med korte, deskriptive setninger skildrer Lundberg det korte forholdet med ungdomskjæresten. Det er en gripende og sår beretning om funnet og tapet av kjærligheten. Men skjult mellom det dystre ligger en vag optimisme. «Det er nå skipet lastes og legger i vei; det er nå hundene slippes løs. Hun fester en hårspenne bak øret, og vi er hjemme hos hverandre igjen.» For om ikke annet så er denne boken nok et bevis på at tro, håp og kjærlighet er de sterkeste kreftene vi har som mennesker. Det er på grunn av disse kreftene vi eksisterer, uansett hvor vanskelig virkeligheten synes å være. Dette ønsker også Lundberg å vise oss i boken sin. Hvis du skulle være i tvil, les den og tro om igjen.