Historien om et patetisk menneske

Birger Emanuelsens tredje utgivelse, Historien om et godt menneske, er en klam påminner om det patetiske i menneskets natur. Selv om boken for ofte kun vaker i overflaten, makter den å vekke både skam og irritasjon hos leseren.

Romanens hovedperson, journalisten Thomas, får sparken i løpet av bokens første sider. Det kommer frem at han har fabrikert et intervju, et aktuelt tema etter sommerens avsløringer om plagiering i norske aviser. Thomas angrer aldri på det han har gjort, men kjenner bare på den forfengelige skammen over å bli tatt. Etter avsløringen flytter han tilbake til sørlandet med sin kone og to år gamle sønn. Tilbake i barndomstraktene blir han stilt ansikt til ansikt med fortiden. Han konfronteres med den han var i ungdomstiden og hvem han er i dag.

Karakteren Thomas er ikke en sympatisk person. Han er en stresset, feig og sinna type. Som ung ble han kalt Jesus. Han hadde alltid en mening om hvordan folk burde oppføre seg og hevet seg over alle andre. Dagens Thomas bruker løgn som mestringsstrategi og lyver ofte uten grunn. Overfor sin kone, sine venner og seg selv. Han lyver om alt fra å ikke vedkjenne seg gamle bekjentskaper, å måtte jobbe når han ikke må, at han pulte venninna på videregående, til at han er mer vellykket enn han er. Som oftest er det små løgner som er totalt unødvendige. Han vil bare bli likt av alle. Dobbeltmoralen skinner gjennom flere steder. Ikke bare den unge moralisten Thomas, men også den voksne Thomas som gjør intervjuobjektene sine mer interessante enn de egentlig er. Han moraliserer overfor samfunnet, samtidig som han lyver om at han er kommet tilbake for sin døende mor og unngår gamle, falne venner.

Historien i romanen er helt grei. Dialogen like så. Romanens styrke ligger i skildringene av Thomas og hans medkarakterer. Thomas er verken ond eller direkte slem, bare lat, selvopptatt og forfengelig. Dette beskrives på en måte som flere nok kan kjenne seg igjen i, selv om de ikke går like langt som hovedpersonen i denne boken. Hvem har ikke fremstilt seg selv bedre enn man er i virkeligheten, eller i latskap tatt en snarvei som ikke burde vært tatt?

Emanuelsens bok stiller interessante spørsmål om sannhet og unnlatelsens synd. Den er verdt å lese og kan være en særlig aktuell påminner om latskapen og forfengeligheten som finnes i oss alle.