Grimsrud åpner opp for en bredere samfunnskritikk

Beate Grimsrud skriver på både norsk og svensk og har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris av både Sverige og Norge. Bokens to hovedpersoner, Siri og André, bor på Söder i Stockholm, Sveriges hippeste område. Det blir fort klart at noe er galt med begge to. André har et så fortrolig forhold med katten sin at han ser på henne som hans nærmeste relasjon, mens Siri er innbilt gravid. Skillet mellom fantasi og virkelighet og våre forpliktelser overfor andre viktige gjennomgangstema i bokens 45 kapitler, som alle tar for seg ulike sinnstilstander hovedpersonene er i.

I tillegg til hovedpersonene møter vi Andrés venn Tomas og Siris venn Louise. Tomas har aldri forstått hvorfor han skal tilbringe tid med andre mennesker, mens Louise driver med selvskading. Grimsrud har sagt at en av bokens ambisjoner er å tematisere dagens unge voksne generasjon som ikke ønsker å forplikte seg. Til tross for dette er det skildringene av mikroprosessene som er mest imponerende. Den ene tanken følger den andre, og selv de mest bisarre hendelsene blir forståelige når de beskrives så presist. Hovedpersonene har alle et anstrengt forhold til virkeligheten. Noen ganger velger de å forholde seg til den, mens andre ganger flykter de. Et eksempel er når Siri tenker på hvordan det hadde vært å ha barnebarn, men konkluderer med at hun heller vil dekke på bordet til fiktive personer enn å stifte en virkelig familie.

Bokens sterkeste side er beskrivelsene av hvordan dagdrømmer og fantasier hjelper mennesker med å holde ut negative hendelser og en grå hverdag. Dette skaper identifikasjon hos leseren, hvem pynter vel ikke på sannheten for seg selv en gang i blant? Grimsrud skriver det inn i en sosial kontekst når hun ser virkelighetsflukten i sammenheng med stadig mer privilegerte unge voksne som ikke ønsker seg ansvar. Det kan virke som hovedpersonene velger minste motstands vei når noe går dem i mot, og drømmer seg bort i stedet for å handle. Dette inntrykket forsterkes av passasjene med Andrés venn Per André, som i motsetning til hovedpersonene har valgt et mer forpliktende liv med ektefelle og barn.

Til forskjell fra mange andre romaner om folk som lever utenfor det vanlige, er det lett å kjenne seg igjen i hovedpersonene i Evighetsbarna. De lever alle tilsynelatende vellykkede og gjennomsnittlige liv på overflaten. Dette åpner opp for en bredere samfunnskritikk: Gjør økt rikdom og velferd at vi er i ferd med å vende oss innover til egne fantasier i stedet for å forplikte oss til samarbeid med andre?

Dessverre tar hovedpersonene mot slutten mer ekstreme vendinger, det kan for eksempel virke som om André blir psykotisk når katten hans forsvinner. Dermed blir forbindelsen til det mer allmenne svakere og det er lettere å tolke hovedpersonene som psykisk syke fremfor individer som er preget av sin samtid.

Beate Grimsruds Evighetsbarna utfordrer antakelser om mennesker som rasjonelle vesen og illustrerer det komplekse forholdet mellom fantasi og virkelighet. De detaljerte beskrivelsene av tankerekker og følelser viser hvor kort vei det er fra fornuft til irrasjonalitet, og etterlater et inntrykk av at det bor litt galskap i oss alle. Den er skrevet på grimsrudsk vis, med korte og presise setninger som kommuniserer mye mellom linjene.