Good Shit, Durnak!

Flamme Forlag har i de siste årene vært den fremste og ikke minst svært produktive fanebæreren for hyperutilgjengelig norsk samtidslitteratur. Overraskende er det da at Victoria Durnaks siste utgivelse faller utenfor denne beskrivelsen. DSA er skrevet som et filmmanuskript bestående av en lang rekke fragmenter av hverdagslivet på vekselvis Grünerløkka og Arkansas, og følger – i kjent Durnak stil – jeg-personen i en ofte bedrøvelig eksistensiell reise mellom de to. Reisetematikken er medrivende, men det er en mangel på en rød tråd. Koblingen mellom Norge og USA er ikke særlig begripelig, og generelt blir historien knapt handlingsdrevet overhodet før hun ankommer Arkansas, hvor hun møter sine besteforeldre. Det blir det fort mer spennende lesning etter dette punktet, gjennom møter med eksentriske mennesker, varierte landskap og ikke minst besteforeldrene selv – begge velkommuniserende og minneverdige karakterer.

Humor er et ofte brukt virkemiddel. Hun: Hvor mange LHC- (Large Hadron Collider, red. anm) teknikere må til for å skifte en lyspære? To, en til å holde pæra og en til å skru universet. Greit, kanskje ikke brølende festlig, men satt i sammenheng krydrer disse humoristiske innstikkene teksten på en gjennomgående god måte.

Så hva dreier DSA seg om? Vanskelig å si. Alt og ingenting, egentlig. Meningsløshet. Dannelsesreisen. Svarte hull. Deep shit, kort sagt. Det er en solid utgivelse, dette, men jeg gleder meg på samme tid til unge Durnak serverer oss noe en tanke mer fokusert og sammensatt. Men for nå har hun kort og godt skrevet det beste Flamme Forlag har utgitt på svært lenge.