Gir sadismen mening

Det er en del skrivefeil i Bjarne Melgaards kunstverk. Da jeg nylig så tre Melgaard-tegninger av marxister som ble voldtatt og drept, la jeg mest merke til tekstene som omkranset de blodige kroppene, der det stod «salearys» istedenfor «salaries» og «intelectual» istedenfor «intellectual». Skulle disse motivene være provoserende? tenkte jeg også, som flere ganger før, etter å ha sett den kontroversielle kunstnerens verk.

Melgaards nye roman handler om B, en dopavhengig og anerkjent kunstner i New York som aller helst fyller dagene sine med å være «a black man's white whore». B er distansert fra det meste. Tilsynelatende klarer han kun å føle noe når han har ekstremt sadistisk sex. Fortellingen drives fram av Bs utallige møter med nye menn. Underveis får vi små, blodige drypp fra hans fortid. Stikkord: overgrep, en sosiopatisk eks-kjæreste og en psykotisk sexlek som muligens ender med et mord. Livshistorien gir B sympati. Og med få ord og enkle beskrivelser klarer Melgaard å framkalle forståelse for handlingene til en hovedperson hinsides alle konvensjoner, men som likevel ganske sikkert finnes. Romanen løftes av at man aldri helt vet hvor mye eller hva som er selvbiografisk, og det kreative fortellergrepet mot slutten er både kjærkomment og velfungerende. Bokas eksperimentelle utforming forsterker dessuten hovedpersonens dissosiasjon.

I Aschehougs magasin om høstens litteratur, presenteres ikke A New Novel med en kontekstuell tekst. Noen få utdrag om store pikker og rasistisk sex skal liksom tale for seg. Slik gjør forlaget forfatteren en bjørnetjeneste, for romanen tydeliggjør at Melgaards budskap er langt mer substansielt enn det som på overflaten fort bare kan framstå som fråtsing i provokasjonens mest innlysende triks.