– En høstroman for de vemodige

Mange har en episode fra barndommen hvor en blir plutselig møtt med en forståelse for at ens foreldre ikke er de suverene, allvitende heltene man alltid trodde. Et galt svar på et quizspørsmål, en fiskestang som ikke lot seg fikse, eller Gud forby: Synet av en gråtende far eller mor.

Les om Helga Flatlands studietid: Helga Flatland: –⁠ Blindern var upersonlig

I Sjøen om vinteren følger vi en ung jentes økende grad av refleksjon og forståelse for omverdenen og menneskene hun står nær. Økt innsikt er ikke nødvendigvis en gledelig prosess, og det sløret unge Eli fjerner fra omverdenen avdekker ikke en utelukkende sympatisk verden. Eli blir møtt med en allmennmenneskelig utfordring: Skal hun reagere med altruisme eller kynisme til denne nye verdenen? I særlig grad blir hennes fars feilbarlighet gjenstand for Elis dypere forståelse, noe som medfører en distanse til en person som burde stått henne nær. Hendelsene blir kommunisert ut fra et barns tidvis naive og begrensede innsikter. Best er boka når leseren selv får mulighet til å tolke Elis omverden gjennom hennes tankesprang.

Med et avmålt nynorsk språk i et tidvis kaldt landskap, kan en få assosiasjoner til en fortellertradisjon etter Tarjei Vesaas. Det danner grunnlag for en fornøyelig, men vemodig leseropplevelse. Anbefalt høstlektyre, med andre ord.

Fikk du med deg denne? «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve»: Lovende debut, men ikke briljant