Det ubehagelige fine

Han er noen og 30, hun er 13 år den første gangen de kysser. De forelsker seg, de ligger sammen. Det er pedofili, det er forferdelig, det er kriminelt. Det er ikke til å unngå å trekke linjer til Øygard-saken, og å stusse over det korte tidsrommet mellom rettssaken og bokas utgivelse. Det er et forbrytersk forhold som skildres. En eldre mann forelsker seg jo i et barn. Det er et ubehagelig utgangspunkt, men blir tilslutt en vakker beretning.

Det er denne dikotomien 19 år gamle (!) Eline Lund Fjæren tar for seg i sin debutbok. Gjennom en statisk handling, hvor det kapittelvis veksles mellom to navnløse elskeres stemmer, får leseren korte innblikk i et univers preget av sensuelle og sårbare hverdagsscener fra et forhold som fordømmes av samfunnet rundt dem. Det handler om en mann som aldri blir gammel og en jente som blir voksen alt for fort. De to opplever det hemmelige forholdet svært ulikt, og leseren får ta del i dragkampen som oppstår dem imellom. Begge ser på relasjonen som feil og prøver stadig å flykte fra det, samtidig som de likevel opplever det som riktig.

Et slør av ubehag ligger over handlingen. Det er et tabu Lund Fjæren tar for seg, som hun klarer å skildre på en grasiøs måte. Hun gjør den kriminelle handlingen til noe fint, noe litt sårt, på grensen til poetisk, selv om det forferdelige ulmer i bakgrunnen. Forståelsen for tematikken ligger så dypt at man skulle tro handlingen er selv-erfart. Forfatterens alder gjør ikke denne slutningen mindre sannsynlig.

Lund Fjæren skriver med et enkelt, men oppfinnsomt språk. Hun makter å skildre det vonde og fine ved kjærligheten på en subtil måte. Boka er lettlest og gir et innblikk i en problematikk som sjeldent diskuteres åpent. Å problematisere slike tabuer som fortsatt eksisterer i samfunnet vårt på en så stillferdig og lite aggressiv måte, gjør det mer velkomment å diskutere temaet. Ikke mange klarer å gjøre noe som i utgangspunktet er grusomt, til noe så fint.