Being Ari Behn

Seriøst? Seriøst? En roman om en Ung, Forvirret Mann som jobber med Såkalt Kreative Yrker? En roman til om en U.F.M. som jobber med S.K.Y.? Vet du, nå er det nok. Bomb Dovre, selg Statoil og tøm pensjonsfondet slik at ingen lenger har råd til å leve av kreativitet i dette landet. Seriøst. La revolusjonen komme. Still oss opp mot veggen. Dette er nødt til å ta slutt.

Debutant Aleksander Bergan har ikke noen dårlig penn. Fantombildet røper talent i små luftlommer hvor noe annet skildres, små detaljer, maur for eksempel. Men så, når blikket vender seg innover mot materien og menneskene, er det ikke gravitasjon som drar deg inn, det er selvoppslukthet, en narsissisme det er åpenbart at romanen er ment å harselere med, men som snarere fungerer som en simpel lisens for hele harangen.

Fantombildet er en roman som utgir seg for å være en satire over kjendisjaget og tomheten i de engere smale kulturketser, men som mest av alt utstråler en fullstendig uspiselig moralisme all den tid fortelleren er mer enn fornøyd med å gni tomheten i fjeset på seeren og karakterene sine, samtidig som du vet så jævlig godt at det aldri ville falt ham inn å vende det samme irriterende argusøyet innover mot sin egen porøse kjerne.

Det jeg prøver å si er at Fantombildet er en ordentlig dårlig bok. Plottet er svakt: anonym forlagsdude forveksles med USA-basert multikunstner, blir Kulturnorges enfant terrible uten at noen har sett/hørt/lest ham, de har bare lest noen få amerikanske blogger som berettiger hypen. Han skaper furore ved å slenge fra seg de samme påstandene som Ari Behn og Den nye vinen slang for 15 år siden, du vet, Nord-Europas tommeste trusler.

Skildringene av menneskene og stedene som utgjør utelivs- og kulturoslo er ute av fokus, men det er ikke problemet, fallitten ligger på et humant og moralsk plan: Boka er befolket av mennesker så blottet for substans at de ikke engang kan kalles hule. Den jevne oslokvinne er lite annet enn en sugetrakt med litt vondt blod rundt (ja, det er dere som beskrives, for fucks sake) og mennene er så inni hampen ingenting at de ikke engang tror på janteloven.

Romanen lanseres som en satire, men den fins ikke morsom, den mangler timing, bitt og treffsikkerhet, den er et sløvt og arrogant hogg mot en generasjon som i grunnen har stilt seg lagelig nok til. Den er ikke en diagnose, den er et symptom.