Uten en rød tråd

Blindernrevyen er en del av studentfestivalen UKA, og premierekvelden var særdeles godt besøkt. I tillegg fyller Universitetet i Oslo 200 år i år, noe som også blir poengtert i programmet for revyen. Likevel har revyforfatterne ignorert potensialet som ligger i det store publikummet og jubileumsåret, til fordel for å lage fest for folket på bruket. Årets Blindernrevy er dessverre preget av å være i overkant intern. Følelsen av å ha blitt med på skoleavslutningen til feil klasse blir sterkere og sterkere for hvert nummer som går. Verken jubileet eller rektor Ottersen nevnes med et kløyva ord i løpet av forestillingen. Faktisk finnes det fint få referanser til det de fleste av tilskuerne i salen har felles: studentlivet på Blindern.

I stedet sparkes det mot president Obama og gjøres parodier av «Jul i Skomakergata», uten at det er nevneverdig morsomt. Revyen er en potpurri av nummer som ikke synes å henge sammen. Det gjøres noen spede forsøk på å være dagsaktuell ved å trekke inn norsk asylpolitikk og Maria Amelie-saken, men det hele ender i en smørje av Idol, russiske horer og en kåt Jan Fredrik Karlsen. Altså ganske langt fra utgangspunktet. Og selv om de sistnevnte temaene synes å være universelle nok, havner revyen i internfella også her, for vitsene bommer totalt.

Blindernrevyen anno 2011 mangler den mest sentrale egenskapen en revy bør ha: å være morsom. Dessuten sparker ikke sparkepikene høyt nok, poengene sitter ikke, den er ikke dagsaktuell nok, den mangler brodd og verst av alt: det finnes ingen rød tråd gjennom forestillingen. Revyen er ikke verdt inngangspengene. Og ærlig talt er den heller ikke verdt de to timene den tar av livet ditt.

Dog, æres dem som æres skal. Ikke alt er mørkt ved denne revyen, det finnes også lyspunkter. Først og fremst skal husbandet ha honnør for å være godt samspilte, og skuespiller Max Lycke skal ha ros for sin gestaltering av en pesende, überhomofil nordlending. Og da samme Lycke inntok scenen med en energisk tolkning av en noget intens Aune Sand, kvakk sågar anmelderen til og måtte le. Likevel, en er nødt til å vende tommelen ned for denne forestillingen. Det holder ikke med to-tre gode nummer i løpet av to timer, denne revyen er rett og slett ikke god nok.