Halvfull stjernehimmel

Kanskje kan det skyldes at det er lørdag i fadderuka. Kanskje har onde rykter spredt seg raskt blant hovedstadens studenter. I Storsalen lørdag kveld er det i hvert fall mildt sagt glissent oppmøte.

Men det begynner bra. Revyskuespillerne har høyt energinivå og lav pinlighetsterskel. De kan synge, de kan danse. «Torsdag kveld fra Nydalen»-dissen i første sketsj gir publikum forhåpninger om at de også kan få oss til å le.

Og ja, det er litt gøy med terroristen som frykter billettkontroll, og a cappella-fremførelsene i samme sketsj er av høy kvalitet. Hellstrøm blir mesterlig parodiert, og Paradise-Iselin likeså. Dirigent-sketsjen er et høydepunkt. Vi ler av den treffende parodien på Chateau Neuf-aktive studenter uten scenetekke eller teknisk kompetanse, og av den hovne overlegen fra Rikshospitalet.

Men maken til dårlig timing! Et gedigent, gjennomgående problem er at nesten ingen av sketsjene avsluttes riktig. Enten mangler de gode sluttpoeng, eller så kuttes de lenge før moroa har begynt. Ta vokaldiva-parodien, for eksempel. Julie Lervik Irvung er så dyktig her at det er hårreisende at hun ikke får mer plass. Sang og dans burde generelt blitt høyere prioritert hele veien, da det er disse numrene som sitter best. Også var det denne brodden, da. En himmel full av stjerner pirker tamt borti norsk oljepolitikk, 22. juli-rettsaken, slitsom politisk korrekthet og overfladisk aktivisme, men det er bare sistenummeret som faktisk kommer med treffende samfunnskritikk. Det er for dårlig.