Kjip suppe

Trondheimsbandet Moving Oos er overskuddsprosjektet til New Violators-sjef Per Borten. (Ja, han er barnebarnet til Senterpartihøvdingen med samme navn).

Den nye skiva The Return of Moving Oos kan best beskrives som en kjapp innføring i Rock ’n’ roll på søttitallet. Bandet sveiper innom rock, soul, psykedelia og prog med den største naturlighet. Tenk Stones på sitt mest innadvendte, eller svenske The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL). Moving Oos har sounden på plass. Derfor er det kjipt å konstatere at låtmaterialet ikke holder mål.

I motsetning til nevnte TSOOL blir suppa Moving Oos koker sammen skammelig smakløs, til tross for alle de i utgangspunktet gode ingrediensene. Det skorter på hooks, fengende melodier og særpreg. Der TSOOL har en mystisk evne til å høres originale ut, til tross for at musikken så skamløst lener seg på en gammel oppskrift.

Unntakene finnes. Førstesingelen «Revelations» er riktignok en trivelig countryaktig sak, som Sivert Høyem hadde vært stolt av. «Sleepwalker» nikker tydelig mot Motown, mens «My Chaperone» er en tretten minutter lang psykedelisk meditasjonsøvelse.

En litt for stor del av skiva er likevel fullstendig pregløs, og dvask. Det er synd, for med begge beina dypt planta i det fantastiske tiåret 1970, burde alt ligget til rette for en gledelig tilbakekomst for The Moving Oos. I stedet tar jeg meg selv i å fundere på hvorfor de ikke bare kunne holdt seg borte.