En klasse for seg

I 1995 utga det britiske popbandet Pulp det banebrytende, fengende, sosialt kritiske, enormt kåte og på alle måter dansbare albumet Different Class. Spesielt med «Common People», angivelig en låt om kona til den greske finansministeren Yanis Varoufakis, som senere fikk den utakknemlige oppgaven i å rydde opp i den greske finanskrisen i 2011, slo de gjennom. Bandet oppnådde raskt et visst balletak på de britiske topplistene, med merkelappen som en slags britpopens bastioner. Men når de onsdag kveld gjester Øya-festivalens hovedscene i striregnet, omringet av et aldrende publikum som meget mulig lengter nostalgisk etter nevnte nittitall, er det allerede tretti år siden Different Class utkom. Vokalist og frontmann Jarvis Cocker, med sine karakteristiske, rektangulært innfattede briller og lutende holdning, har rukket å bli seksti år. At han i sin alder fortsatt synger om hvor mye han gjerne skulle ligget med overklassejentene fra en forgangen universitetstid, eller om de sosiale «misfits» som bandet alltid har identifisert seg med, glemmer man fort når bandets coolness smitter over i både musikk og tilstedeværelse på scenen. 

Les også: Heave Blood & Die på Øya

Gitarriffene sitter, Cocker er en Duracell-kanin på scenen, og i bakkene som omringer scenen nikker titusentalls hoder med, som for samstemte å si: Jøss, de kan det fortsatt. Setlisten er fint sammensatt og er ikke utelukkende et publikumsfrieri, men består også av de mindre kjente, men på ingen måte svake «Weeds» og «O.U. (Gone,Gone) (fremført live for første gang siden 2012). Men det er særlig på låtene «Sorted for E´s and Wizz» og «This is Hardcore» at begeistringen blant publikum er størst. Og selvfølgelig, avslutningsvis, den for mange etterlengtede «Common People». Hele 17 låter klarer Pulp skvise inn, og etter én time og førti minutter takker de sympatiske, stilige og gråsprengte britene for seg.

Pulp har ikke glemt gamle kunster, men leverer en konsert full av energi og entusiasme, en reminisens ikke bare av britpopens storhetstid, men også av nittitallet, til en tid min generasjon bare kan gjette seg frem til. Og for dem av oss som (noe patetisk) forestiller seg at alt ved nittitallet var hakket fetere, hakket sløyere, gjør konserten lite for å bryte ned den illusjonen.