En LittVit-students bekjennelser

Dagene er som gress er den andre diktsamlinga til Casper André Lugg. På smussomslaget står det at han har studert litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Det er overflødige opplysninger.

Kun en litteraturstudent kunne ha skrevet disse diktene. De er nemlig så fylt til raden med intertekstualitet og åpenbare referanser til kanonisert litteratur at de formelig flommer over. Tittelen i seg selv gir assosiasjoner til Walt Whitmans Leaves of grass, så det sterke og uttalte forholdet til litterær tradisjon etableres før du i det hele tatt rekker å åpne den overdimensjonerte boka.

For den er overdimensjonert. De ordknappe, korte diktene fyller sjelden mer en halve sida – faktisk kunne boka ha vært kuttet til halve størrelsen og diktene ville fortsatt hatt god plass. Diktene tematiserer de Store Tingene: fødsel, død og natur. Nok et nikk til den litterære kanon. Fokuset på natur blir nesten ironisk i dette formatet, du leser om eika «som hules ut», og tenker på alle trærne som har gått med i produksjonen av denne fysiske mastodonten av en diktsamling.

Kvaliteten på diktene varierer. Samlinga er delt inn i tre deler, der første del tematiserer fødsel, nytt liv, barndom. Dette er den av de tre delene som fungerer desidert best. Diktet «Pust og stavelser» knytter an til en billedverden som påkaller assosiasjoner selv for de av oss som ikke har barn: Min side av leken//er en varsom/hånd/i nakken din./Du øver på hender,/du øver på øyne,/du øver på føtter.

Dessverre er det langt mellom disse gode diktene i de to andre delene av diktsamlingen. For ofte tyr Lugg til språklig pomp og prakt som forvandles til småflaue plattheter når diktene leses høyt. «Spurvenes vingeslag//og eikebladenes skyggespill» blir rett og slett for voldsomt, nesten kvalmende pompøst.

Kanskje er det byrden av 2500 år med vestlig poesitradisjon som veier disse diktene ned og gir billedspråket en overflødig tyngde. Det skaper en ubalanse i diktene som ikke er interessant eller poetisk, men gir en følelse av at forfatteren har ofret idéen om hva et dikt er eller bør være, altfor mye tid i skriveprosessen.

Dagene er som gress lykkes ikke med sitt prosjekt, først og fremst fordi det ikke føles som Lugg selv har tilstrekkelig med eierskap til prosjektet. Det leses nesten som en ode til litteraturvitenskapen. Det er når Lugg makter å løsrive seg fra tankene om tradisjon, og heller knytter an til en verden som føles håndgripelig, at diktene faktisk lykkes.