Ut av popen og inn i låven
Den klokkeklare stemmen til Marit Larsen gjør hennes nye album Joni Was Right behagelig å høre på. Særlig mer enn det er det dessverre ikke.
Marit Larsen prøver ut en ny sjanger og leverer et album med lekende countrymelodier, samtidig som hennes søte og uskyldige stemme er slik som vi husker den fra før: klokkeklar, ren og behagelig å høre på.
Plata er utgitt på Marit Larsens ny-oppstarta plateselskap, Håndbrygg Records, og er dedikert til Joni Mitchell, derav navnet Joni Was Right. Det er åpenbart at Larsen har latt seg inspirere av den Canadiske artisten, for flere av låtene peker tydelig i retning Mitchells album Blue.
Den første låten «Running Out of Roads» har bra tempo og bringer lytterne på sporet. «Country-feelingen» varer mer eller mindre albumet ut. Den eneste sangen som bryter mønsteret er den siste, hvor pianoet er dratt frem og dominerer. Her mister man folk-musikk følelsen og Larsen hopper tilbake til et mer gjenkjennelig pop-landskap.
Albumet er lavmælt og ordinært. Ved første gjennomlytting er det får ting man fester seg ved. Dersom man hører på albumet flere ganger, åpenbarer det seg likevel flere sider. Hører man nøye på tekstene og lever seg inn i historiene er det mulig å finne en del å sette pris på.
Banjoen lager sprell i bakgrunnen på flere av sangene, noe som gjør det lystig og gledelig å høre på. Den løfter humøret i musikken, og dette kommer klart frem i «Running Out of Road» og «Hidden Heart». Tempoet i disse i sangene er oppløftende.
«Morgan, I might» er definitivt sangen hvor Larsen vekker følelser. Hun leverer en fortelling, som sammen med hennes sukkersøte stemme, gir gåsehud. Her kommer Larsens følelser frem og er overbevisende. Låten er gjennomført fra første tone til siste. Dette er den sangen som muligens klarer å fenge første gang man hører albumet. Dette fordi den skiller seg ut fra de andre sangene. Her virker Larsen mer oppriktig i gjennomføringen. Det er som hun synger rett fra hjerte.
Under rette omstendigheter kan plata både være fengende og behagelig lytting. Det er likevel ikke gitt at det er verdt å bruke tiden det tar å bli kjent med albumet. Summa summarum er det mest av alt kjedelig, og vil bli stående som en fotnote i Larsen diskografi.