Taffelmusikk med tøflene på

Tellef Raabe er nå klar med debutplaten Idiographic. Mannen uten ansiktsuttrykk kommer fra Ålesund, og med sin synthfylte indiepop marsjerer han inn i det norske folks hus og hytter. Hypen har prøvd å fortelle oss at denne platen er noe vi lenge har ventet på; lista er lagt.

Førsteinntrykket er forbasket godt! «Just Kids» er første låt ut og lover oss et album med trommer som faller fra hverandre, en bass som aldri sover og introvert dansing. Enkle repeterende tekstlinjer kastes ut i luften. Tellefs myke baryton, vrengte bass og stressede arpeggio-synth kan enklest beskrives som en fusjon av Joy Division og Tame Impala. Prognosene for de resterende ti låtene er gode.

Singelen «Flying on the Ground» er nok et velfungerende verk. Sfærisk er det mørkt og behersket før refrenget løfter oss noen centimeter fra bakken. Tellefs søster kommer inn som et solglimt i en ellers overskyet himmel, med en bakgrunnsvokal som står i stil med brorens jordnære entusiasme. En fremragende låt. Men fra nå går det nedover.

Tempoet dras ned, rytmene flyter utover og dynamikken svikter. Resten av låtene er preget av lidenskap som ikke når helt frem, verken i musikken eller i tekstene. Selv om flinke musikere glimter til, blir det fort forutsigbart. Avmålt fremføres de vakre, men akk så uengasjerende låtene. En blir lett stående på sidelinjen og applaudere nøkternt. Undertegnede lurte mest på om det var bra eller bare produsert i stykker.

Tellef serverer oss taffelmusikk med tøflene på. Det blir rett og slett kjedelig. Men i klang-havet finner vi også skatter slik som «Sister» og «of Smiths friends» hvor råskapen skjærer gjennom. Likevel sitter vi igjen som likegyldige vitner uten evne til innlevelse, uten motivasjon nok til å høre albumet i sin helhet igjen.