Revolusjonsromantiker

Demand the Impossible!

Plate

Av: Jenny Wilson

Plateselskap: Sony Music

Under studentopprøret i Paris i ’68, stod Che Guevara-sitatet «be realistic – demand the impossible!» skrevet på byens murvegger. Linjene kan trekkes til den arabiske våren, slik Jenny Wilson gjør det. Hun har forsynt seg av Midtøstens og Nord-Afrikas rytmer, og blandet det inn i sitt elektroniske soulunivers.

Se for deg en blanding av M.I.A., Daft Punk og The Knife. Hør henne på «Restless Wind» og «The Future», der hun raser og roper ut håpet om forandring og frihet. Eller hennes messing på «My History»: The blood in my veins / is a river but more wild. Opprøret ute i verden og inni kroppen hennes er ett og samme.

Wilsons opprør er nemlig ikke bare politisk, men også blodærlig personlig. Dama har overlevd brystkreft, for så å få tilbakefall etter å ha blitt friskmeldt, og smerten har hun kanalisert inn i denne skiva. Resultatet er kreativitet og angst i heftig tospann.

Sistelåta, «Ghost Station», får dette fram på en gripende måte: Wilson er på t-baneperrongen, hvor dødsvognene er kommet for å hente henne. Hun kysser gud, har samlet en hær av barn bak seg, og klarer å unnslippe. I’m here fifty years too soon, hvisker 38-åringen mens skiva ebber ut.

Prosjektet er svulstig, med sine bibelske referanser, og koblingene kan tidvis framstå litt påtvungne. Opprøret kunne kanskje kommet enda bedre fram, for dette dramaet er mer vakkert enn dunkelt. Likevel klarer artisten fint å være utfordrende og innbydende på samme tid.

Demand the Impossible er en poetisk hyllest til opprøret og stahetens triumf, og Wilson er Lisbeth Salander i musikkversjon – et rasende og modig feministikon.