Motorveien

So the wheel has turned again, and we’re left here at the end, of something that was bigger than us all.

All den tid det er fullt mulig de ikke synger om seg selv, er det likevel fristende å tolke Motorpsycho som lett megalomane på avslutningslåten «The Afterglow». Og om du skulle gjøre det, om du skulle tenke at nå, endelig, har disse plagsomt korrekte, middelaldrende musikerne omsider gått i baret, endelig har de gitt seg hen til det selvgode, til det konforme, til det navlebeskuende ... ja, så har de ikke rett til det, da?

For med et par titalls plateutgivelser under beltet, flere av dem opplest og vedtatt som generasjons- og sjangerdefinerende – og, kanskje viktigere, ingen av dem opplest og vedtatt som flaue forsøk på noe de ikke makter – har Motorpsycho for en god stund siden passert grensen til å være det norske bandet det er minst meningsløst å omtale som landets beste. Det virker komplett umulig for dem å lage noe ræl.

Noe som gjerne blir trukket fram som suksessfaktoren til de to små geniene er deres evne til stadig å fornye seg. Det har de droppet på Still Life With Eggplant. I stedet har de hentet inn Reine Fiske fra Dungen, spilt inn sitt første album med to gitarister siden midten av 90-tallet – og lagt til rette for å gjenskape noe av magien fra Timothy’s Monster og Blissard.

Til denne albuminnspillingen ønsket bandet i utgangspunktet å gjøre et knippe «korte og konsise» låter, og da er det vel lite annet enn selvfølgelig at det er den sytten minutter lange «Ratcatcher» – hvor gitarene får dominere – som ender opp som det tydeligste eksempel på gammel storhet.

Det er altså lite eksperimentelt ved dette, men det føles mer som et pust i bakken enn som et stagnert band – spesielt for de av oss som liker dem best når de nærmer seg progen heller enn jazzen (eller operaen, for den saks skyld).

For joda. Allerede på åpningslåten, «Hell, Part 1-3», tar det bare to og et halvt sekund med feedback før det dronete riffet sitter der det skal – og et par taktskifter senere føles det helt berettiget når Snah og Sæther, i kor, synger: If you think it’s magic, don’t let me change your mind.

Og derfra er Still Life With Eggplant ganske så deilig nostalgisk, og bunnsolid, hele veien inn.