Litt i overkant
Bipolar er hardtslående og intenst, men lar seg hemme av plateformatet.
Det stavangerbaserte bandet Hold Fast har et ønske om å sparke hardt med debutalbumet Bipolar. Det får de til ganske bra.
Førstelåta «Run Kolossus» er en relativt mild og fin inngang på skiva, men det legges likevel ikke skjul på hva slags sjanger en har i vente: aggressiv metal-pønk. Til andre låt, «Bottom Of The Barrel», har du våknet på ordentlig, med sin røffe vokal og ropende koringer. «Lose lips ain’t shit so get ready to diiieeee», en strofe som rekker å sette seg før låta tar slutt etter drøye to minutter.
«Just Fine» er hakket mer lettbeint enn sine foregående låter, og står igjen som en slags favoritt. Også «Interlude: Red Sand» er behagelig, med en lengde på et drøyt minutt og ingen vokal. Med «Back In The Haze» beveger de seg i retning pop-pønken, men er tilbake til det litt røffere på «Parasite». Likevel er det de roligste låtene som appellerer mest.
Bipolar kan virke skremmende med sine 13 spor, men tross noen lengre innslag, som «Hellvisions» og «Vicious Pearl», holder de fleste låtene en lengde på omtrent to og et halvt minutt. Noe som forsåvidt kler sjangeren godt. Og fint er det, for sammensetningen av hardt-slående trommer, grumsete gitar og grov, ropende vokal kan noen ganger bli litt mye. Det er ingenting å si på energinivået og iveren til de fem gutta bak Hold Fast, men de er nok et band som gjør seg bedre live enn på plate.