Langt igjen til Dylan

Det sies at hvis man har laget en anerkjent førsteplate, er andreplata den vanskeligste man noensinne kommer til å lage. Og etter Spellemannspris og Gramo-stipend for debutalbumet er fallhøyden stor for Jonas Alaska. Han er likevel ikke redd for å prøve, og virker selvsikker på sitt nye album – selv om han ikke helt innfrir forventningene.

Det må være bruken av hatt som gjør at han blir sammenlignet med Bob Dylan. For Alaska som låtskriver, selv om han har potensiale, er milevis unna Dylans ordmagi. Det viser seg også på denne skiva. Noen av tekstlinjene blir platte, og Alaska er heller ikke helt stødig på engelsken, med formuleringer som «it always comes another day» og «like a monster under bed». Det er også tendenser til nødrim på plata, for eksempel i låta «Poor Little Me», der han like gjerne smeller til med dette rimet: «I’m boring and I like it like that / I'm gonna run home and burn my hat».

Det er mange raske, fengende låter på plata. De kommer sikkert til å spilles med høy frekvens på P3, men sannsynligheten for at de glemmes når sommeren er over er stor. Noen av sangene blir kaotiske, og Alaskas skjøre stemme forsvinner helt i lydbildet. Til tider er det litt overkill med instrumenter; banjo, piano, tuba, munnspill og saksofon tar stor plass i flere av sangene. Alaska har tydelig hentet inspirasjon fra blant annet The Beatles når det gjelder instrumentbruk og lydbilde, men mens The Beatles’ musikalske uttrykk virker gjennomarbeidet virker Alaskas litt tilfeldig og uferdig.

Som på førsteplata er det balladene som viser fram Alaska i all sin prakt. Han er best når han er alene med en gitar. Tittelsporet «If Only As A Ghost» er den sterkeste sangen på albumet. Den handler om onkelen til Jonas, som døde da faren hans var i begynnelsen av tjueårene, og synges fra farens perspektiv. Den viser at Alaska kan framkalle gåsehud hvis han vil. Skal man dømme ut fra resten av plata, vil han ikke sterkt nok.