Kvelertak på konkurrentene

Andre harde favoritter har blitt myke. Mastodon og Baroness gikk fra å servere halsbrekkende, original og progressiv metall til å myke det opp med poprefrenger, clean vokal og arenarockvibb. Fortsatt kritikerrost og fortsatt (for så vidt) bra, men det blir ikke det samme. «Band må få lov å utvikle seg og ikke bare lage den samme plata om igjen og om igjen, » sier noen. Det er lett å være enig i det altså, selv om nullutvikling har funka for noen (hei Motörhead!)

Det skal nok snø hardt i Helheim før Kvelertakvokalist Erlend Hjelvik legger over til clean vokal. Men Kvelertak befinner seg altså i dette karrieremessige brytningspunktet – med sitt tredje studioalbum – der det har vært naturlig for andre band å gjøre noen grep med formelen. Frykten var raskt på plass med førstesingelen «1985», som til tross for at den er en enorm låt med et stadionfyllende refreng og Thin Lizzy-gitarer, nikket i en mykere retning for bandet.

Da er det enormt betryggende å høre åpningssporet «Dendrofil for Yggdrasil» (som med rette har blitt hyllet som årets låttittel). Dette er vintage Kvelertak uten at formelen overhodet låter oppbrukt eller utdatert. Låta er en riff-fest som raser av gårde, bremser opp, raser av gårde igjen og mokker deg i trynet, for så å bremse opp igjen og lede over i nevnte «1985».

Norges beste band høvler gjennom totalt ni låter med selvsikkerhet, humor og musikkhistorisk referansedryss i alle retninger. Som tidligere, låter det som en vanvittig lapskaus av svartmetall, 80-tallsmetall, punk, hardcore, classic rock og mye mer. Tre plater inn kan man trygt si at Kvelertak lager skamløs og ravnstjelende rock’n’roll av et kaliber vi ikke har sett her til lands (knapt utenlands heller), siden Turbonegers magnum opus «Apocalypse Dudes».

Om noe, er Nattesferd hakket mer partyorientert enn forgjengeren Meir med mye fistpumpvennlige låter, spesielt hjulpet fram av det som høres ut som adskillig mer av bassist Marvin Nygaard i monitor. Kvelertak har avsluttet de to foregående platene med henholdsvis festlåten «Utrydd dei svake» og triumfferden «Kvelertak». Nattesferd avsluttes med «Nekrodamus» (nok en frekk låttittel), som lemper det mest pungtunge bassriffet på denne siden av Them Crooked Vultures midt i fleisen på deg. Og det er en bra ting. Gratulerer, Kvelertak, og stay metal!