Forvirret bridgeblanding

I progmusikkens godtebutikk er valgmulighetene enormt mange. Band som Glutton kan plukke musikalske referanser av alle slag, og har i forhold til mange andre sjangerbevisste band rene Godisfabriken å boltre seg i. Blindernbandet fyller godteposen i overkant full i Fool’s Gold. Dette 16 minutter lange postprog-verket er første del av en serie som skal bli til skiva Outliers, og prosjektet kommer skjevt ut allerede fra start. En utgivelse som dette følger helt spesielle premisser og spilleregler, men tross at sjangeren er avansert og kravstor av natur, forsvinner den gode lytteropplevelsen i den grådige kvartettens ambisiøsitet.

Med en mystisk Pink Floyd-inspirert 70-tallsballade, innledes utgivelsen med den seks minutter lange delen «Color-Code Advice». God låtstruktur, sound og kreativt gitarspill kunne gjort dette til en sterk låt. Men en i utgangspunktet god melodi blir dessverre forsømt med slurvete timing og tempofølelse. Dette er synd, for vokalisten er inne på noe bra med sin seige og spisse syngestil. Når det imidlertid blir vanskelig å oppfatte om den nesten konsekvent lave tonehøyden og varierende timingen er med vilje eller ei, kommer det låta mer til skade enn til gagn.

I «Wrek the Stage, Make a Scene» forsvinner alle hemninger i godtebutikken. Glutton plukker med seg legendariske rockehooks, atonal gitareufori og jazzklubb-aktig pianoimprovisasjon og blander det sammen med blender. Resultatet er ikke en vel-kuratert pose Godt og Blanda, men heller en litt forvirret Bridgeblanding. De spredte musikalske referansene skaper mer oversvømmelse enn de utfyller hverandre. Det blir da i overkant passende å påpeke at ordet «Glutton» betyr én som fråtser, og at postprog-kvartetten kunne hatt godt av litt mer dydig måtehold.

Lettelsen er stor når «Wrek the Stage, Make a Scene» drar ut i det som hinter til en skikkelig rockelåt, med et tydelig og befriende refreng. Det klinkes til fra trommisen, og Glutton viser at det bor potensiale i dem. Men like kjapt som den kom, forlates den gode energien til fordel for psykedelisk ballade i «Roll the Dice», som avslutter utgivelsen med enda mer nitrist synging. Skryt skal bandet ha for dynamikk og tekstmessig rød tråd, men slikt bærer ikke musikk alene. Fool’s Gold er ingen høydare fra Glutton, som burde plukket litt mer varsomt i godishyllene.