Folkelige fabler

En liten seter langt til fjells later til å være Grove Horn drømmescenario; og det er akkurat dit man tas med når man hører på Rallarpop. Med både svenske og norske bandmedlemmer smelter språkene sammen og gir en deilig variasjon. Man beveger seg fra den svenske landsbygda med «Prostvisa på banan Gällivara», til norske dalsøkk med «Oppsang for sten». Med sine irske toner drar «Damen i Hamburg» deg vekk fra den norske fjellheimen og inn på en brun pub.

Tekstene er ofte noe enkle og grunne, særlig når de omhandler overfladiske møter med kvinner eller bekymringsløse festligheter. Andre er følelsesladde historier om tunge tilværelser med hardt slit, dårlig økonomi, de største forelskelsene og de dypeste sorgene.

Lydbildet preges av instrumenter som fløyte, munnharpe, mandolin og fele, samt bandmedlemmenes kraftige røster. Med dette skaper de låter som spenner fra det såre til det humoristiske. Det kontrastfylte innholdet i låtene burde imidlertid vært utnyttet bedre for å få mer variasjon, for Rallarpop har så mye å tilby, men ender opp med å bli kjedelig. Lysten til å svinge seg byr seg allerede i første låt, «Loffervise fra gamle dager», men utover forsvinner trangen til å vrikke på dansefoten.

Rallarpop er et jovialt album med en fengende instrumental lekenhet. Det kan likevel bli for mye av det gode der det svinger fra allsang til sjømannsviser. Albumet, og folkemusikken generelt, er kanskje ikke for alle, men i rett lynne vil mange måtte trekke på smilebåndet når man lytter til Grove Horn.