Drukner i gitar-popen

Oslo-bandet The Switch slipper nå sin tredje plate i bandets nesten seks år lange karriere. Etter fjorårets suksess med plata «B for the Beast» og minialbumet «We’re fooling no one» prøver pop-bandet nå å presentere «hvordan de egentlig låter» i en nedstrippa satsing uten studiokrumsping.

Den første låta «Segue» innledes med gitarklang, kremting og «ooohing» som først kan minne om noe Knudsen og Ludvigsen har snekret sammen mens de leter etter en ku i tunnelen. Denne assosiasjonen blir fort tilsidesatt av den engelske teksten, og den mannlige vokalen Thomas Sagbråten har en Beatles-aktig stemme som får sangen til å fenge. Det oser sommer, og kanskje soundtracket til en tannkremreklame.

Selv om platas andre låt, «Girlfriend Material», fører feel-good stemningen videre, følger sangen den samme taktfaste rytmen som den første. En rytme som preger fem av platas ti låter. Den kvinnelige vokalisten Ingrid Berge synger med lys, norsk, singer/songwriter-stemme som er påfallende lik andre kvinnelige norske artister nå for tida, à la Kaja Gunnufsen og Vilde Tuv. Teksten i «Girlfriend Material» er derimot ikke original nok til å bæres av en så svak stemme, og sangen forsvinner fort fra minnet når den siste setningen er sunget.

The Switch tok i 2015 et vellykket skritt inn i progsjangeren, og de burde kanskje plantet begge beina der. Det finnes dog noen høydepunkter. I «Gilgamesh» gir Sagbråtens myke vokal, akkompagnert av gjentakende, kule mellomspill lytteren mulighet til å nyte musikken. Den samme følelsen vekkes av det 4 minutter lange, melankolske innslaget «Narrow it Down», hvor bandet finner en behagelig tone som ikke blir verken kjedelig eller slitsom.

The Switch har klart å lage et gjennomført, men litt kjedelig album uten nok variasjon. Selv om gjengen treffer på noen få låter uteblir den store lytteropplevelsen etter 32 minutter med gitar-pop.