Ja, så samles vi på Øya

Din for lengst glemte venninne fra barneskolen, han i overkant streite kurslederen, den hippe moren til naboen din, hennes fetters barnebarn, samt alle du har sett på Blindern i løpet av året. Alle er de å finne på Øyafestivalen, norsk festivalhistories største suksesshistorie. Men hva er det festivalen gjør som får disse folkene til å komme igjen og igjen, år etter år?

Oslo har flere sceneopptredener i løpet av ett år enn Stockholm og København har til sammen, kom det frem av en analyse gjort av Oslo Business Region i 2016. Vi snakker et tall så høyt som 5000, men det er liksom Øya alle skal på. Billettene ble i år revet bort i rekordfart, selv dagspassene var utsolgt allerede i juli. At så mange dessuten ønsker å jobbe som frivillige vitner om en popularitet få andre kan matche.

– Jeg synes det er kult at festivalen går i front med norsk musikk, sier Nina Bratland.

Hun har akkurat sett de lekne musikerne fra Broen spille på Vindfruen, og er raus med komplimentene. Konsertheftet er fullt av karakterer og piler, spørsmålstegn og smilefjes.

Tilsynelatende holder de fleste artistene et svært høyt nivå live, også de yngre norske aktørene med mindre erfaring. Pom Poko har av nevnte Broen blitt trukket frem som Norges beste liveband, og Bratland & co stemmer i: – Vi så dem tidligere i dag, det var veldig kult».

For det er utvilsomt mange norske band og artister som får prøvd seg på festivalens mange scener. Legg til den legendariske Klubbdagen, for ikke å snakke om alt som skjer under Øyanatt, og du har et tall til å få Stendhals syndrom av. Det er overveldende mye, og det er ikke minst overveldende mye som er veldig bra.

Det er imidlertid ikke kun derfor folk så gjerne tar seg en tur til Tøyenparken i august. De fleste kommer nemlig for noe så diffust som stemningen, ikke ulikt Roskildes «Orange Feeling».

Vilde Haukeland serverer en duggfrisk halvliter til en tørst festivalsjel, før hun forteller:

– Det er første gang jeg er på Øyafestivalen, og jeg kommer nok mest for stemningen, om ikke litt for Lana.

Som frivillig jobber hun sammen med Pia Lilleskare Lunde i baren, der de møter på mange blide og trivelige folk. Musikken fra Sirkus hører de godt, og de jobber kun to skift i bytte mot et festivalpass. – Pyntingen synes jeg kunne vært gjort bedre, jeg vil ha mer stæsj, men stemningen er jo skikkelig god, sier Haukeland videre.

Akkurat hva som helt konkret utgjør stemningen kan vrient forklares, men tilsynelatende er det andre regler som gjelder innenfor gjerdene enn utenfor.

– Man kan snakke med så mange man aldri ellers snakker med, spesielt fremmede, og la dagen flyte fritt uten at man forholder seg til én bestemt plan, forsøker en fyr seg i barkøen. Ordet «unorsk» blir også trukket frem, som om det å hygge seg på Øya er av internasjonal standard. Litt sånn som artistene, kanskje?

– Jeg var vakt i lydteltet ved Amfiet på onsdagen, og stusset over noen som sto klemt opp til scenen hele dagen. Det viste seg at det var noen franskmenn som hadde reist til Øya bare for å se Lana Del Rey, sier Eivind Abrahamsen med et smil. Den amerikanske verdensstjernen spilte ikke mange konsertene i Europa denne sommeren, men beæret nettopp med Øya med en visitt. Sammen med The xx, Migos og Mø fikk hun det til å rykke i både dansefoten og tårekanalene denne sommeren, slik som andre verdensnavn nok vil gjøre i fremtiden.

Øyas suksess et er flerhodet troll: en unik kombinasjon av spennende artister, lokalt engasjement, digg mat, miljøvennlig profil og mytisk stemning. Det er bare å bøye seg i det støvete gresset for denne festivalen som forhåpentligvis vil samle hjerter i årtier fremover.