ieatheartattacks leverte strålende, mens Silja Sol skuffet

Skuffende Silja Sol

Silja Sol gjorde energiske forsøk på å nå frem til publikum. Dessverre ble konserten rammet av tekniske feil og avstand mellom bergensjenta og tilskuerne.

Scenen var dekket for at den hyllede popartisten Silja Sol for første gang skulle spille på Amfiet-scene på Øyafestivalen. Det er derfor synd at det som skulle bli en strålende konsertopplevelse ble hemmet av tekniske feil og feilslåtte energiske forsøk fra bergensjenta på å nå frem til publikum.

Gikk du forbi scenen Amfiet på Øya klokken 15.50 ville du sett en rekke unge mennesker ventende foran en tom scene. Hardcorekjernen til popkometen Silja Sol var møtt opp for å se sitt store idol spille. Da hun endelig gikk på en time senere var det til stor jubel.

Bergensjenta forsøkte fra første stund å tilfredsstille publikum, og forsøkte å fremføre de fleste låtene med den energien og engasjementet som hun er kjent for.

Popperlene ble servert på rekke og rad. På sitt beste ble de energiske og godt fremførte banger-låtene «Ni liv» og «Semmenemme» møtt av hyl fra den mest ihuga fansen i front, men nådde dessverre ikke lenger enn det. Det var en mur mellom publikum og Sol, og den klarte hun dessverre ikke å bryte igjennom.

Det er synd at konserten tidlig ut ble skjemmet av tekniske feil og laber tilstedeværelse fra popkometen. Et tungt skydekke lå ikke bare over festivalområdet, men også Silja Sol.

Strange Hellos: Sommersol i syndeflod

Med sin velspilte musikk brakte Powerpop-bandet Strange Hellos sommersolen til et dyvått Øya-publikum. Det er derfor synd at en laber sceneopptreden dempet en ellers flott opplevelse.

Regnet pøste ned over festivalområdet idet powerpop-bandet Strange Hellos, som et av de første bandene ut for dagen, entret scenen. Bandet klarte fra og med det første gitarslaget å bringe noen lysglimt til et ellers vått publikum.

På tross av gjennomført og velspilt musikk virket det som om vokalist Birgitte Alida Hole slet med å fylle scenen. Gitarist Odd Martin Skålnes «rockete» personlighet gjorde at Holes anonyme forsøk på svevende dans ble satt i skyggen. Men også de andre bandmedlemmene som forble bortgjemte statister.

Skålnes aktive natur gjorde seg også gjeldende i de låtene der han trådte frem som vokalist. Fremføringen av den nye singelen «Is it me?» var et musikalsk høydepunkt under konserten, og løftet det dyvåte publikummet. Vi vil ha mer Skålnes. Mer!

På tross av syndefloden og en slapp scenetilværelse fra vokalist Hole, klarte Strange Hellos sin velspilte og energiske popmusikk ledet av supermann Skålne likevel å overbevise om at livet, for øyeblikket, ikke var så verst allikevel.

Selmer: Frekk gitarist stjal showet

Solid og pent utført, men også litt kjedelig.

Publikum står skulder til skulder når P3-favorittene Selmer spiller på Biblioteket, den lille scenen gjemt bort forbi matboder og et titalls toaletter.

Selmer er et softrockband i tradisjonen Mac Demarco. Kontrasten mellom den sukkersøte surfepopen bandet spiller og det grå og bitre været som omgir konserten er stor. Klarer de likevel å rive med seg publikummet? Svaret er et tja.

Bandet spiller kun tre låter på denne minikonserten, «Surfin' with U», «Small» og en fersk singel. Sangene er friske og sommerlige, men engasjementet er bare sånn passe fra de fem guttene som utgjør Selmer.

Det friske pustet er Sivert Bjørgum, gitaristen i blå retro fotballshorts og gule støvler. Innlevelsen og den frekke stilen stjeler showet, og da han går frem på scenen mot slutten av settet tar publikummet av for første gang.

Selmer spiller chill musikk det er lett å bli glad i, men bør kunne skape litt mer liv på scenen.

ieatheartattack: Litt mer bråk, takk!

Sprutende blod, sultne gutter og et sykt sceneshow. ieatheartattacks var blant de beste på Øya-onsdagen.

Det er ærlig talt ganske glissent foran den lille scenen Biblioteket når noisepunkbandet ieatheartattacks starter minikonserten sin. Publikummet som fylte opp plassen under settet til surfepopbandet Selmer rett før har forduftet, og en brokete forsamling pønkere har kommet til.

«Det er mer ledig plass her fremme», sier bassist og vokalist Erik Fossmo før han setter i gang en av de beste konsertene på Øyas første dag.

Hele den halvtimes konserten er en fryd, og en skulle ønske den varte lengre. Musikken er bråkete og brølete, og det er komplett umulig å vite nøyaktig hva disse guttene har på hjertet. Men Universitas erfarer at det ikke har noe å si.

Tilstedeværelsen på scenen er uansett bandets store styrke. Et par høydepunkter: Fossmo skjærer seg tidlig på gitarstrengene og publikum blir vitner til at den hvite gitaren hans blir sprutet mer og mer ned av blod gjennom konserten. Biblioteket er kanskje i minste laget for bandet. Litt tidligere hoppet gitarist Noppers Myren ned fra scenen og ut i det pøsende regnet. Der knuffer og dytter han fansen på første rad, mens han fortsetter å spille.

Dette er sultne gutter som vi kommer til å høre mer fra. Låtene de spiller kommer fra årets debutalbum «Please Just Dance Death». Fossmo, Myren og trommis Jompi Myren leverer alle varene.

At ikke flere fikk med seg showet, er Øya-publikummets tap.