Highasakite på Øya: Drukner i trendy krigsutsyr

Noe har forandret seg siden Highasakite entret scenen for første gang på Øya for fire år siden i Middelalderparken. Synkront med at musikken har blitt mer elektronisk og uttrykket mer generisk, er krigsmalingen og indianerfjær byttet ut med mer fututrisk krigstøy. Bandet har også skaffet seg et kraftig oppgradert lysshow og byttet ut organiske instrumenter med nymotens synthromskip. Det hele minner om en i overkant vellykket moderniseringsreform.

Det er lite å si på bandets musikalske kvalitet. De kan spille, og Ingrid Helene Håvik rår over vokalen som en dronning. Likevel er det noe som gjør konsertopplevelsen tilstundes krampaktig. Utenom de åpenbare underholdningselementene i Kristoffer Los hinkende flugabonespilling, og spektakulær pyroteknikk, ble dessverre fremførelsen en ensformig affære. Og selv om bandet vinner på gjenkjennelse og allsangfaktor på sine mange hits, mangler konserten overraskelsesmomenter. Kanskje er bandet, som ikke en gang tok seg bryet med å introdusere seg selv, for godt vandt. De har folket i sin hule hånd.

Mye hadde vært reddet dersom Håvik hadde lykkes med å opprette kontakt med publikum, men vokalistens fjerne lynne holder publikum på en viss distanse. En mulig forklaring kan være de noe krevende og mørke arrangementene, som kan gjøre det vanskelig å la seg rive med. Highasakite vet hva de driver med, og det fortjener skryt for et vel innøvd og godt gjennomført show. Likevel drukner bandets mye omtalte originalitet litt i overfloden av trendy krigsutstyr. Imaget er prikkfritt og lysshowet fantastisk, men hvem sin fortjeneste er egentlig det?

ellars@universitas.no