Hester V75 bød opp til fest á la Bergen, mens Cashmere Cat brant kruttet for tidlig

Festmakerne fra Bergen

Bergensrapperne fortsetter å imponere med liveshowet sitt.

Oppskriften er enkel. Man slenger noen fete beats i en kjele, rører inn en solid dose selvtillit på scenen og topper det hele med noen referanser til gutta i «klikken», drikking og deilig damer. Det er enkelt, men når man gjør det riktig smaker det også veldig godt. Det fikser bergensrapperne Hester V75.

Det formelig spruter av guttene. De fremstår modne og scenevante. Oppbyggingen av konserten er også god, med taktskifter og godt avmålte pauser. Gjentatte shout-outs til «damene» i publikum og en egen cavapause, gjør at konserten til tider føles som bergensguttenes åpne Tinder-profiler.

Beatsene er chille, men rapperne er full av energi. Låtene «Kjører omvei for å kjøpe sigaretter», «Syv til fem» og «Gåte» skiller seg ut positivt. Om Hester V75 ikke er de mest spennende rapteknisk, kan disse guttene å lage show. Det holder en lang vei.

Slik var Øya-onsdagen: Disse artistene imponerte, og disse skuffet

Slik var Øya-torsdagen: Gabrielle tok Øya-publikummet til skyene

Casual Friday

Emile The Duke kalte inn til møte. Temaet? Å skåle helga inn.

Sola skinte over øya, men i sirkusteltet var det duket for et aldri så lite personalmøte. Møtelederen for dagen ankommer scena i sin sedvanlige kommunebeige frakk, og erklærer at i dag, ja, da føler han seg «fin». Det skåles med publikum, han takker for oppmøtet, og setter i gang sangen med samme navn.

Store smil brer seg over publikum, som fortsetter å strømme til underveis i konserten. Lydbildet er enkelt, men effektivt, og hviler på et en hel del keys, to korister, og en fyr som tilsynelatende bare surfer på en stasjonær PC. Synthspillet harmonerer godt med Aasens lett monotone jatting. «Jaja-neinei»-humoren står på agendaen, og oppleves tidvis så ekte som en samtale over vannautomaten med en corny kollega. Jessica skal slutte, og det er ganske trist, men snart er det fredag. På nevnte «Fredag» blir det allsang, og stemningen er så god at du faktisk skulle tro alle hadde fått lønn akkurat i dag.

Grafikken i bakgrunnen domineres av en akkurat passe håpløs samling relikvier fra kommunal sektor: fonten Comic Sans, enkle GIFs og nedlastningen av et program fra nittitallet. Med seg på scenen får Aasen etter hvert også dansegruppa De Naive, uten at de kan forhindre at scenen nok dessverre føles for stor for konseptet.

De enkle sangene er morsomme og gjenkjennelige, men det hele blir litt langdrygt og fargeløst. Overtid er ikke alltid så galt, noe Aasen beviste denne fredagen. Det bare varte litt lenge.

Katta maler som aldri før

Cashmere Cat spilte opp til tett dans på Sirkus, men brente han kruttet for tidlig?

Det har blitt gjort et poeng ut av at Cashmere Cat, eller Magnus Høiberg, som han egentlig heter, ikke liker seg noe særlig i rampelyset. At han helst vil DJ-e og produsere i fred synes også denne fredagskvelden, innhyllet i tåke som han er. Ensom er han på scenen hele konserten, all den tid de navnene han samarbeider med rett og slett ikke har tid til å svippe innom Øya for én låt. Det er forståelig, Ariana, jeg skjønner, Kanye.

Musikken er, heldigvis, talende for seg. Et fulltallig Sirkus ble servert akkurat de låtene de ønsket, samt noen til. Tidlig i settet smeller han opp «Sommerflørt», en låt som tilsynelatende nekter å dø, og publikum går bananas. Katta har lang fartstid i gamet, og med «Mirror Maru» fra debut EP-en holder han de mange oppmøtte i sin hule pote. De velkjente harpetonene er smektende, publikum tett dansende. Kvelden blir imidlertid dystrere herfra.

«Wolves» uler som en ulveflokk mot himmelen, bassen dundrer løs og slår hele Oslo i magen. Det er et voldsomt øyeblikk, en nesten ond sang, og flere i publikum ser ut til å ha gått inn i en slags transelignende tilstand.

Følelsen av at konserten var på en dalende kurve ga seg imidlertid deretter til kjenne, men å holde tempoet oppe med slike enkeltlåter kan vel også være umulig. Med hva jeg antar er et lekent smil tok han seg friheten til å lure et samlet publikum til å tro at konserten var over tidligere enn antatt, noe som etterlot publikum målløse noen lange sekunder. Målløse og andpustne var nok mange også da det hele faktisk gikk i svart på ordentlig, etter et langt, svett og dancy set.

Cashmere Cat serverte en hitparade til å glise av, og holdt publikum dansende nærmest sammenhengende. At fallhøyden fra enkelte låter simpelthen er gigantisk, vel, det er uunngåelig.

Kajas to omganger

Spillet lugger i starten, men i andre omgang holder konserten høy klasse.

«Velkommen til konsert, jeg heter Kaja Gunnufsen, jeg er artist og funksjonsassistent ved siden av». Slik introduserer Kaja Gunnufsen seg på sitt sedvanlige vis etter at bandet har spilt «Kvinneforum» og «Faen ta». Det er strålende vær denne ettermiddagen, men hun bruker litt tid til å bli varm i trøya.

Starten er nemlig ikke veldig gøy. Artisten og bandet er stillestående, mangler entusiasme og gjør lite ut av seg, utenom småartig jazzing fra Gunnufsen mellom låtene. Scenen er minimalistisk. Røykmaskinen hoster opp noe røyk i blant. På skjermen bak vises coveret til debutalbumet Faen Kaja. Det er noe uforløst over det hele.

Midtveis i konserten forteller Gunnufsen om da hun var på Øyafestivalen for fire år siden. Det gikk ikke så bra, forteller hun. Hun var skrekkelig nervøs, ga en ufrivillig nazihilsen på scenen og fikk, ifølge henne, slakt i mediene. «At de inviterer meg tilbake er faen meg helt rått», sier hun.

Det var som om denne påminnelsen vekket Gunnufsen opp, fordi i siste halvdel av konserten er selvsikkerheten, entusiasmen og tilstedeværelsen på scenen tilbake. Det merkes på publikum: I starten står tilskuerne stille og ser på, mot slutten er stemningen mye løsere. Da hun avslutter med crowdsurfing (en årelang drøm, forteller hun) under låten «Gutta Krutt» har hun publikum i sin hule hånd.