Gabrielle tok Øya-publikummet til skyene, mens Telephones tok dem til Berlin

Gabrielle: Én fin frøken

Hater du når mannen i ditt liv elsker Gabrielle? Det trenger du ikke å hate lenger.

Rusen brer seg inni, og utenfor sirkusteltet, når lyden av «Ring meg» kommer fra scenen – det er klart for allsang. Med en håndfull elskverdige og velkjente hits, rører Gabrielle publikum med sine både sterke og sårbare tekster.

Gabrielle er åpenbart påvirket av dagens popunivers. De elektroniske beatsene virker klisjéaktige, og melodiene er heller ikke særlig originale. Men det er Gabrielles evne til å skape et fellesskap som gjør denne konserten minneverdig. Du føler deg rett og slett elsket der du står. Hennes følelse av at det er stort å stå på scenen på Øya smitter over på publikum.

Tempoet virker noe stresset med raske overganger mellom de noe kuttede versjonene av sangene. Energien er det derimot ingenting å klage på. Under låta «Mellom skyene» ber Gabrielle oss bli med høyere mellom skyene. Publikum tar oppfordringen på alvor. Det er henda i været på alle og en hver.

Det er et sjeldent samspill mellom artist og fans vi er vitne til inne i mørket på Sirkus denne torsdagen. Gabrielle er kanskje en hitmaskin, men en ydmyk hitmaskin med stor personlighet. Det vitner også hennes avsluttende selfierunde med publikum om.

Slik var Øya-onsdagen: Disse artistene imponerte, og disse skuffet

Louien: Ørkenvandring

Louien er et deilig pusterom i et hektisk festivalprogram. Men rastløsheten slår straks inn, og du tar opp Øya-appen for å sjekke neste på programmet.

Det er noe usikkert om den introverte indieartisten Louien med band, står i ørkenen et sted i USA, eller om de står foran et Øyapublikum i Biblioteket. De kunne vært begge steder og det hadde ikke gjort noen forskjell. Men deres uberørte holdning til omgivelsene er ikke nødvendigvis negativ. Det er deilig å stå i ørkenen med lukkede øyne, og vugge til klimpring fra gitarene og Live Miranda Solbergs nære og rå stemme. Låtene er melankolske og søkende, og gir assosiasjoner til stemningen i Wim Wenders «Paris, Texas».

Den countrypregede sounden er behagelig, likevel svært uoriginal. Det mangler et element som gjør at hun ikke forsvinner i mengden blant andre «singer-song-writers». Louien klarer aldri å gripe helt fatt i publikums følelser. Selv for en indre indie, blir dette etter hvert treige greier. Opptredenen er noe upersonlig og du forblir uberørt.

Låtene inneholder lite motsand når det gjelder både tekst og melodi. Motstand får Louien likevel idet hun må synge om kapp med Gabrielle fra Sirkusteltet. Hvem som kommer best ut av denne kampen er det ingen tvil om.

Louien fremfører en fin og avbalansert konsert, men hvem husker pusterommene?

Hajk til himmelen

Hajk slo til og leverte en av dagens beste konserter.

Er det en tilfeldighet at sola skinner samme dag som bandet Hajk skal spille? Nei. Oslo-sjamanenes musikalske magi trollet frem en energi som strålte utover publikum og gav en pangstart på torsdagens konserter på Øya-festivalen.

Allerede fra første låt var det klart at denne konserten kom til å stå igjen som en av dagens beste. Mot slutten ble det servert den nære og vakre «Medicine» – som ytterligere helbredet de rystende minnene fra onsdagens pøsregn.

En ellers glimrende sceneopptreden ble dessverre skjemmet av noe småplukk som hindret helgenkåring. Vokalistene Sigrid Aase og Preben Andersens scenetilstedeværelse var for det meste anonym, og de kunne fint gitt mer av seg selv.

Heldigvis inneholder den vakre musikken nok karisma i seg selv til å lokke frem brede glis hos publikum. Med Andersens ord:«Jeg liker egentlig å snakke mellom sangene. Men vi vil mye heller spille musikk for dere.» Og mengder av vakker musikk fikk vi.

Heldigvis var de fleste i publikum utstyrt med solbriller, for dagens konsert var en haik direkte til himmelen. Nå skjelver nok de gjenværende musikerne av prestasjonsangst og sier smånervøst til sine kolleger: «Har dere hørt det? Solen åpenbarte seg for Hajk!»

Direktelinje til Berlin

Det ble elektrisk stemning da norske Telephones brakte Berlins elektroniske undergrunn til Hi-fi klubben på Øya.

Publikums forventninger var store da techno og house-veteranen Telephones skulle spille i Hi-fi teltet. Den norske dj-en som er bosatt i Berlin innfridde og luften i Hi-fi klubben var våt av svette da showet var over.

Variasjon var nøkkelordet i trollmannen Telephones opptreden. Med selvsikkerhet tatt ut fra 1980-tallet åpnet konserten med toner som ga assosiasjoner til elektronikalegenden Vangelis, ispedd hardtslående bass.

Den rutinerte dj-en unngikk den monotone fellen og spilte fargerik og frekk musikk. Den varierte miksen av harde techno-beats og house med innslag av toner fra Middelhavet gjorde konserten til en suksess som ble reflektert av mengden dansende føtter i teltet.

Den pulserende stemningen i teltet gjorde at både publikum og Telephones ble teleportert ut av tid og rom via en telelinje direkte til de mørke og freidige undergrunnsklubbene i Berlin. Stemningen var så fuktig og så elektrisk at Telephones glemte det strenge tidsskjemaet på Øyafestivalen.

Plutselig forsvant magien idet en Øya-ansatt dro ut pluggen på Telephones og vi ble transportert tilbake til virkeligheten. Rytmene fra den episke konserten sitter fremdeles i kroppen. Og hvem trenger å dra til Berlin når Telephones tar Berlin til Øya?

Skadedyr: Nyttedyr gir jazz til folket

De kaller opp sangene sine etter skadedyr, men gjør stor nytte for seg når de solbader Øyapublikummet i sjarmerende jazz.

Improvisasjonsorkesteret Skadedyr hadde ikke Øyas største publikum, men antall øya-artister foran scenen vitnet om at dette var musikernes konsert. Det store spørsmålet var om Skadedyr kunne fenge de i solen med kald pils, som var uten ambisjoner om å telle taktartskifter.

Svaret er et rungende ja. Skadedyrene improviserte over arrangementer som var svært fengende, med et uforutsigbart driv som løftet deg opp av det jagede og suggererende, for å slippe deg ned på en blomstereng. For å sitere sidemann: «oi, wow».

Bak hele kalaset står Anja Lauvdal (tangenter) og Heida Karine Mobeck (tuba), som har laget bestillingsverk for Trondheim Jazzorkester, og var invitert til jazzprat i Biblioteket. Hvordan kan det ha seg at når vokalist Ina Sagstuen leser om Ivar Aasens snobbete kulturmann fra tittelsporet «Culturen», så handler det i aller minste grad om dem selv?

Det var svært lite selvhøytidelig over Skadedyr og deres muntre arrangementer, der det kompliserte hørtes lett ut, og det gnistret av spilleglede. Selv om Aasens kulturmann ville ha elsket Skadedyr, blir han tvert imot en fiende som vil la «alt det smaa og specielle jamnast i det generelle». Øyafestivalen har heldigvis ikke latt seg skremme, og slapp Skadedyr til på sin største scene.